Skansene hørte til et forsvarssystem for å stå imot fiendtlige angrep fra øst, over Romerike, mot Christiania. De skogrike åsene, som Akersdalen er omgitt av, dannet i tidligere tid et naturlig vern. For transport av mennesker og varer var det tre alternative veier inn til Christiania fra Øst, og to av alternativene måtte passere Grorudporten som er en linje mellom Romsås og Ellingsrud.
Den nordligste veien fra Hadeland og Nittedal over Bjøråsen til Grorud ble i mange år kalt Den Bergenske Kongevei eller postvei. Den gikk gjennom skogen fra Grorud til Skytta i Nittedal og videre nordover. Den midterste veien mot Christiania var Oldtidsveien over Gjelleråsen. Den sørligste veien var tømmerveien fra Sagdalen og vestover til Christiania.
Forsvarslinjen Gjelleråsen og Bakås var befestet av norske soldater, og det var stor militær aktivitet bakover. Stovnerbygda kom i sentrum for den norske forsvarsaktiviteten, da bygda lå rett bak forsvarslinjen.
Svenske speidere hadde i flere dager observert at skansene ved Gjelleråsen var meget godt befestet, og at nordmennene var mange. Svenskekongen som hadde sin kommandoplass ved Langvannet, fikk melding om dette. Nitelva i Skedsmo var også en hindring for svenskehæren i disse aprildagene. Isen på elva var i oppløsning slik at folk og hester ville gå igjennom. Så Karl XII valgte å ta en annen fremrykningsvei til Akershus festning.
Oberst Caspar Schøller ble gitt oppgaven å lede et oppbud av Romeriksbønder som foged Johan Henrik Munch hadde samlet. Han forlot hovedstyrken med en løytnant og 50 dragoner. Ferden gikk via Harestuaskogen til Skedsmo 18. april der Schøller overtok kommandoen over oppbudet. Dagen etter kom han til Valstadsundet hvor den svenske obersten Turo Bjelke sto på vestsiden.
Like før hadde en svensk straffeekspedisjon ledet av rittmester Køler og 60 dragoner kommet seg over Nitelven til Skedsmo prestegård for å fange soknepresten. Denne hadde vært ulydig mot svenskenes ordre om å lese opp for menigheten "kontribusjonsplakaten". Presten hadde kommet seg unna. Før rittmesteren vendte tilbake la han igjen en ordre til presten at han skulle melde seg for oberst Bjelke, ellers ville de brenne prestegården. Oberst Bjelke fordelte sine tropper på de to sundene der de oppførte brystvern av tømmer.
Oberst Bjelke forlot Valstadsundet 19.april. Isen var for tynn til at han våget seg over, så det ble ingen kamp. Den 20.april og dagen etter kom både svensk infanteri og kavaleri til Nitsundet. Den ene dagen var også Karl XII tilstede er det blitt sagt. På østsiden fikk nordmennene forsterkning av de to opplandske kompanier under ledelse av oberstløytnant Iver Coucheron.
Nordmennene la ut hindringer på elvebunnen slik at hestene ikke kunne vade over. Det ble ingen kamp der heller, bare noen skudd tvers over elven. Da svenskene dro seg helt tilbake besatte oberst Schøller også Gjelleråsen. Der ble det senere en blodig kamp.
Svenskene forsøkte først å ta seg forbi ved Bakås ved Ellingsrud med hæren sin. De kunne gå over myrer som ennå var frosne, men hver dag på denne tiden kunne det komme mildvær som ville gjøre det vanskelig for hester å gå denne veien. Denne veien var mye brukt til tømmerkjøring, og karavanene med tømmersleder var mange og lange på vinterstid. Men på våren og sommeren måtte tømmerkjøringen stanse, det myrlendte landskapet var da overlatt til seg selv.
Karolinernes fremrykning ble hindret ved Bakås av tunge stokker som var lagt tvers over veien i en konstruksjon der stokkene struttet til alle kanter. De norske forsvarerne åpnet ild med kanoner og håndvåpen da svenskene kom frem til sperringene, og de svenske tapene ble så store at Karl XII valgte å trekke styrkene tilbake. Den 17. mars bestemte han seg i stedet for å gå sørover mot Enebakk for å komme til Christiania fra sør.
Svenskene passerte Glomma neste dag og den 19. mars møtte Karl XII general Mörner i nærheten av Moss. Derfra gikk de sammen videre mot Christiania. Alle hovedveiene fra Moss og til Christiania var stengt, så Karl XII og karolinerne måtte gå på sideveiene. Det forsinket dem ganske mye, men svenskekongen hadde tidligere hatt lærde menn inne i Norge for å lage kart, så han visste hvor alle de små og store veiene var.
Den 21. mars red de svenske karolinerne mot Christiania over isen på Bunnefjorden, og de norske soldatene begynte å forberede seg. Neste dag kom Karl XII til Christiania, og han tok over byen. Svenskene prøvde å ta Akershus festning også, men det klarte de ikke. Akershus festning har svenskene bare fått lov å se fra innsiden som krigsfanger, eller som turister i våre dager, for de greide aldri å ta seg inn i festningen under disse fremstøtene.
I stedet bodde Karl XII og kavaleriet i mange av Christiania`s bygninger. Kongen selv skal ha bodd i en gate som tidligere gikk fra Nygata til Lilletorget. Gaten, som da het Store vognmannsgate, fikk i 1874 navnet Karl XII's gate. Huset han bodde i lå der Oslo spektrum ligger i dag. Bebyggelsen her ble revet i 1960-årene.
Akershus festning har måttet tåle mange beleiringer i sin lange historie. Festningen er først omtalt som en kongsgård på begynnelsen av 1300-tallet og må allerede den gang ha vært befestet, fordi den ble utsatt for en beleiring i år 1310. Kong Christian II forsøkte seg i årene 1531 og 1532 uten hell, før kong Karl XII også slo leir utenfor festningsmurene i år 1716, i god avstand fra festningskanonenes rekkevidde.
Der ble de i fem uker. Svenskene som beleiret Akershus festning, slapp ofte opp for mat og måtte stadig sende provianteringspatruljer østover mot Skedsmo. Under disse toktene kom ofte svenske patruljer i kamp med norske styrker. Men etter hvert ga svenskekongen opp.
Etter cirka en måned i Christiania fant Karl XII ut at han holdt på å bli stengt inne i byen, så han tok med seg noen hundre mann opp til Gjelleråsen. Der angrep han skansene og brant opp alt som var av tre. Mange gårder på Romerike ble plyndret og brent etter at Karl XII forlot Christiania og trakk seg ut av Norge med kavaleriet sitt.
Angrepet mot Akershus festning førte til en forsmedelig retrett for krigerkongen. To år senere den 30. november 1718, møtte Karl XII sin skjebne en desemberkveld ved Fredriksten festning i Halden. Den tilsynelatende ubetydelige åsen nord for Stovner hadde bidratt med sitt for Norges historie.