Slik så det ut da det var ferdig. Det høye taket ble ganske snart erstattet med det flate vi kjenner i dag, og det kom balkong og søyler på fasaden.
TEGNING: OSLO BYMUSEUM
Slik så det ut da det var ferdig. Det høye taket ble ganske snart erstattet med det flate vi kjenner i dag, og det kom balkong og søyler på fasaden.
TEGNING: OSLO BYMUSEUM
|
Kong Oscar I. sto for innvielsen av det kongelige slott i Christiania, og sammen med sin hustru, dronning Josephine, ledet han feiringen hele sommeren igjennom i 1849.
Men det var hans far, kong Carl Johan, som hadde tatt initiativet til bygging av ny kongebolig i den norske hovedstaden. Han foretok personlig stedsvalget: Slottet skulle ligge et godt stykke utenfor byen. Folket hadde vurdert både Hammersborghøyden, der Deichmanske bibliotek ligger i dag, Tøyen og en tomt ved Akershus. Debatten om stedsvalg forstummet etter kongens beslutning. Men debatten om pengebevilgningene fortsatte. På den måten kan man si at hendelsesforløpet i forbindelse med de senere års rehabiliteringsarbeider føyer seg inn i en norsk slottstradisjon.
Mange utkast vraket.
Sluttbefaringen, 15. mars 1849, var et resultat av et langt og møysommelig
arbeid. Slottsarkitekt og militæringeniør Hans Ditlev Linstow hadde fått i
oppdrag å tegne Slottet i 1823. Et større antall dyre utkast var blitt vraket.
Men til sist ble tegningene godkjent, og i 1849 var Linstows kulturmonument
reist. Med sin lette enkelhet i utformingen er bygningen et eksempel på
empirens formspråk.
Innredningene fulgte datidens smak, med inspirasjon fra de europeiske hovedsteder, og malermestere som Peder Wergmann og Georg Marcus Nordraak dekorerte vegger.
Møblene ble delvis bygget i Norge. Det ble anskaffet forgylte
praktmøbler til de offisielle rommene fra Berlin og Stockholm. Stilen var
Louis-Philippe og nybarokk. De kongelige leiligheter ble møblert i
pseudostilarter som nyrokokko, nybarokk og nyrenessanse med enkel ornamental
dekor. Bruksmøblene til spisesalene og værelser beregnet på hoff og stab, ble
utført i den borgerlige nord-tyske biedermeiertradisjonen. Mange av disse møblene
er fortsatt i bruk.
Luftet i 1814.
Tanken om et slott i Christiania var gammel. Den var blitt luftet
allerede i 1814 på Eidsvoll. Men med et eget slott ville Norge bli en mer
likeverdig partner i unionen med Sverige. Tidligere hadde visiterende konger
tatt inn hos Bernt Anker, midt i byen, og før den tid hadde de bodd på
Akershus.
Den 1. oktober 1825 nedla kong Carl Johan grunnsteinen i
fundamentet til det fremtidige slottskapellet. To år senere sto grunnmuren
ferdig, men da var 120.000 av den første bevilgningen på 150.000 speciedaler
brukt opp, og arbeidene måtte innstilles.
Nye kalkyler viste at det ville bli bruk for 300.000 speciedaler. Stortinget reduserte prislappen med en tredjedel. Den samlede regningen lød på 581.400 speciedaler. Kranselaget ble holdt 12 år etter grunnsteinsnedleggelsen.
Sparekniven krevde justeringer: Statsrådssalen, det viktigste rommet i bygningen, konstitusjonelt sett, ble anlagt midt i Kongens private leilighet, og de påtenkte latrinesjaktene ble sløyfet. De kongelige måtte nøye seg med latrineskap med bøttesystem.
Behov for moderniseringer og oppussing meldte seg forholdsvis raskt: I 1876 ble det satt inn matheis fra kjøkkenet i underetasjen til spisesalen i annen etasje. Nye porselensbadekar avløste sinkbaljene i 1890, og elektrisk lys kom ved århundreskiftet (de gamle lysekronene ble solgt på auksjon, og delvis kjøpt tilbake under den nåværende rehabiliteringen). Den første personheisen kom i 1903. Senere er det kommet flere