Da vannet igjen sildret i springen, var våren kommet.

De fleste boligene på søndre Stovner hadde ikke kommunalt vann og de var henvist til egne brønner. De så selvfølgelig med frustrasjon på at vann- og kloakkledninger nå var ferdig til Brolandsveiens høyeste punkt ved Gjerdrumsnaret, og at videre fremføring til Myra ikke ville bli aktuelt på mange år. En tar vannet som en selvfølge og tenker ikke på hvor avhengig en er av at vannet er der før vannet er borte. Men det var ingen spøk å miste vannet i brønnen når det var varme og tørre somre. Om vinteren kunne en iallfall tine snø.

Da krigen var slutt i år 1945 var det sammenlagt på Høybråten og deler av Stovner bare rundt 500 husstander som hadde innlagt vann. En videre utbygging ble satt i gang på Høybråten, men det ble etter hvert så mange som koblet seg på at kapasiteten på hovedvannledningen ble for liten. På tørre sommerdager kunne dusjene på Høybråten bad bli uten vann når ivrige hageeiere begynte å vanne hagene sine. Selv etter at kommunen innførte restriksjoner på hagevanningen kunne de som bodde på de høyeste områdene ha tørre kraner i perioder.

Og når brønnen var tom måtte en enten hente vann fra en vannpost som var plassert på tomten som Stovner vel eiet i nærheten av Stovnerbrua (der Shellstasjonen er nå), eller gå å få vann på jernbanestasjonen. De som bodde i Ruths vei var noe heldigere fordi de kunne benytte en ile som lå inne i skogen. Denne ilen var aldri tom og den forsynte beboerne med friskt kaldt vann hele året selv om det var et stykke å gå.

Etter den kraftige tørkesommeren i år 1947 og flere påfølgende tørre somre, begynte en del beboere på søndre Stovner å snakke sammen om å finne bedre løsninger på den usikre vannforsyningen. Det nærmeste de kunne komme var en sommervannledning fra den vannledningen som nå var ferdig i Brolandsveien. Å samle inn penger var en sak for seg, det var ikke for mye penger blant folk, og det trengtes en god del penger for å komme i gang. De små hyttene hadde heller ikke stor låneverdi og bankene var derfor meget tilbakeholdne til å gi lån. Nå sto ikke bankene i kø for å låne bort penger til folk vanligvis i disse årene heller.

Vannverket hadde liten tro på prosjektet og sa nei og tja, de mente at folk fikk vente til det ble tid for en permanent løsning i området uten at noen hadde noen formening om når det kunne bli en realitet. Men etter utallige brev frem og tilbake mellom vannverket og velet ble daværende formann i Høybråten velforening Johan Danielsen, lei av denne langvarige intetsigende korrespondansen. Johan Danielsen, en mann som var stor i sinnelag og stor i størrelse, og som hadde både talevnen og pondusen i orden, reiste en dag ned til Oslo for å møte Oslo kommunes vannverksjef, der han forlangte et konkret svar.

Hva som ble sagt på dette møtet er ikke kjent, men tillatelse ble gitt, og kommunen garanterte for lånene. Rørlegger ble engasjert og en kilometer med to tommers jernrør ble innkjøpt, muffer, hamp og gjengesnitt var blant de uttrykkene som var dagligtale blant beboerne en lang stund fremover.

Og den sommeren måtte beboerne igjen ut på veien med hakke og spade, for selv om rørene ikke ble lagt dypt ned bakken måtte det graves for at rørene skulle ligge trygt og uten å ligge til ulempe for noe. Alle beboerne fikk denne sommeren hver sin vannkran montert utenfor huset. Det var ikke tillatt å legge vannledning inn i huset for det var fortsatt mange som ikke hadde avløp for spillvannet.

Det var mange spente og forventningsfulle beboere som ventet den dagen vannet skulle settes på. Først kom det fresende lyder og så kom det surklende lyder, og så kom vannet, for de forventningsfulle husmødrene var dette en begivenhet større enn selve julaften for ungene. Men det skulle ta lang tid før de vennet seg til at det ikke lenger var nødvendig å sette vannbøtter under nedløpet til takrennene når det regnet.

Når vann blir fraktet i bøtter og spann vet de som har vært med på dette, hvor mange bøtter som går med til en klesvask. Og de vet også hvor mange turer til og fra brønnen som skal gjennomføres de dagene som det skal vaskes og rengjøres. Det å kunne skylle tøyet i rennende vann var noe nytt, selv om det fortsatt måtte skje utendørs.

Men vannet var ikke kaldt, for vannledningen som lå delvis oppe på bakken ble varmet opp av solen, slik at vannet var behagelig lunkent når en skrudde opp vannkranen. 

Det gjorde det også mulig å foreta en behagelig dusj utendørs. Men det å kunne vanne blomstene i hagen direkte fra en hageslange resulterte i at hagene fikk grønnere gress og folk begynte å sette ut mer blomster og planter. 

Tidligere var det liksom ikke noen vits i, for var det en god og varm sommer hadde en annet å bruke vannet til enn å vanne blomster. Men nå satte folk kursen til gartneriet på Jylsberg og handlet sommerblomster.

Men allting har sin begynnelse og slutt, så også vannet i springen. Når høsten kom med rim på bakken om morgenen, ble nattetemperaturen det aktuelle samtaleemnet, for når nattefrosten kom måtte vannet skrues av. Og da var det å gå tilbake til brønnen og mer vannbæring frem til neste sommer. Fra da av hadde folk i Myra fått et nytt vårtegn, for når vannet igjen strømmet ut av springen var det blitt vår.

En brønnboring med komplikasjoner.

Et brønnboringsfirma så et fremtidig marked i denne håpløse vannsituasjonen og tilbød sine tjenester. En huseier i Ruths vei tok i mot tilbudet, og en høstdag kom firmaet og rigget opp en stor borerigg. Boreriggen var av en slik type som heiste opp boret mellom hvert anslag, og en kraftig elektrisk motor sørget for dette. For å få en størst mulig utnyttelse av boreriggen var det meningen at borearbeidet skulle pågå til sent på kveld.

Men det skulle fort bli problemer da den elektriske motoren til boreriggen krevet mye elektrisk strøm, noe som ledningsnettet i området ikke var dimensjonert for på den tiden. Dette resulterte i at lyset i de omkringliggende bolighus blinket i takt med boreriggens arbeide. Det startet med stor velvilje og overbærenhet over at potetene ikke ble ferdige i tide, men senere på kvelden når familiene på Myra skulle sette seg ned foran fjernsynet og se på de første sparsomme prøvesendingene ble det ramaskrik.

Fjernsynstitting de første årene etter at NRK startet sine prøvesendinger var hellig hos de tre familiene i området som hadde anskaffet seg dette nye apparatet. For fjernsynsbildene ble borte i samme takt som blinkingen av lyset, og etter det ble det også stopp av arbeider utover kvelden. Boringen tok dobbelt så lang tid, men de fant vann til slutt på 50 meters dybde.