Allmenn stemmerett for kvinner (over 25 år) ble innført i Norge i 1913, etter at kvinner hadde fått kommunal stemmerett i 1910 og som en følge av en rekke stemmerettsreformer på begynnelsen av 1900-tallet. Norge ble dermed et av de første land som ga alle kvinner stemmerett og valgbarhet til Nasjonalforsamlingen.
Kvinnestemmeretten ble diskutert ganske voldsomt i en rekke land fra midten av 1800-tallet og utover, spesielt i USA og England (sml. de engelske suffragetters militante kamp). I Norge kom saken for alvor inn på den politiske dagsorden etter innføringa av parlamentarismen og det demokratiske gjennombruddet på 1880-tallet.
Saken kom for første gang opp i Stortinget i 1886 og ble deretter tatt opp i hver eneste Stortingsperiode fram mot 1913. Innføringa av allmenn stemmerett for menn i 1898 gjorde at sammen stemmerettsreform ble stadig mer påtrengende for kvinnene.
Kravet om stemmerettsreformer aktualiseres på slutten av 1800-tallet gjennom en organisert stemmerettsbevegelse, men motivene for å kreve stemmerett både for menn og kvinner har røtter lengre tilbake; fra den franske revolusjon og opplysningstiden, i likhetsidealene fra menneskerettighetserklæringen , og i det enkelte individs rett til å delta i samfunnets avgjørelsesprosess.
Partipolitisk ble kravet om stemmerett for kvinner ført fram av spesielt Venstre og Arbeiderpartiet. Da Det Norske Arbeiderparti ble dannet i 1887 var partiets første og viktigste programkrav innføring av alminnelig stemmerett for begge kjønn, for øvrig også et krav som den tidligere Thranebevegelsen hadde på sitt program.
Arbeiderpartiets Kvindeforbund' ble etablert i 1901 med stemmerettskravet som viktigste programformulering. Arbeiderbevegelsen kan imidlertid generelt sies å ha prioritert lønnskamp framfor kjønnskamp.
De fleste kvinnesaksforkjemperne var knyttet til Venstre. Av betydning her er Venstres dominans i norsk politikk fra 1891. Fra denne tid hadde Venstre endret seg i sosialradikal retning med blant annet et sosialt velferdsprogram og i kravet om alminnelig statsborgerlig stemmerett.
Anna Rogstad ble den første kvinne som møtte på Stortinget. Hun representerte Høyre og møtte som vararepresentant for første gang i 1911. Anna Rogstad var vararepresentant fra Kristiania for Høyre-lederen Jens Bratlie i årene 1911 - 1912. I 1912 var hun inne nesten hele året, mens Bratlie selv var statsminister. Gamle, ærverdige menn bukket dypt for Anna Rogstad da hun kom anstigende, og "frøken Rogstad" ble hun med respekt titulert hver gang stortingspresidenten ga henne ordet
Kvinnene kunne for første gang ta i bruk alminnelig stemmerett ved Stortingsvalget i 1915. Den første kvinne som ble ordinært valgt til stortingsrepresentant, var Karen Platou, på Høyres liste i Kristiania 1921. I stortingsperiodene fram til 1945 satt det aldri mer enn tre kvinner på tinget.
Norge var blant de første land i verden som innførte full, allmenn stemmerett for kvinner. Det skjedde i 1913 etter at kvinnebevegelsen hadde kjempet en lang og hard kamp.
I 1814 var det utenkelig at kvinner skulle ha stemmerett. Saken ble ikke engang presisert i Grunnloven. Først mot slutten av århundret kom debatten om kvinners rettigheter for fullt. Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet i 1884, og fra første stund var stemmeretten en viktig kampsak. To egne organisasjoner ble skapt for saken: Norsk Kvinnestemmerettsforening i 1885 og Landskvinnestemmerettsforeningen i 1898. Frontfigurene i bevegelsen var Fredrikke Marie Qvam og Gina Krog.
I alle stortingsperioder fra 1890 ble spørsmålet diskutert. Motstanderne argumenterte ut fra kvinnens "natur" og fryktet uheldige følger for hjem og familie. Men litt etter litt vant et nytt syn på kvinner og kvinners rettigheter fram. Kvinners rett til å stemme og kunne bli valgt ble gradvis innført. Det begynte i 1901 med at visse grupper av kvinner fikk stemmerett ved kommunevalg. Kvinnenes "adresse" - underskriftsaksjon - til støtte for unionsoppløsningen i 1905 ble en brekkstang for kravet. I 1911 møtte Anna Rogstad som første kvinne på Stortinget, to år før reformen var fullført.