Telefonen kom til Christiania den 5. mai 1880, da det amerikanske selskapet Bell Telephone Company fikk tillatelse av kommunen til å føre telefonledninger over byens gater og plasser. De hadde allerede i september tilknyttet 88 abonnenter. Året etter ble nok et telefonselskap stiftet, og Christiania Telefonforening startet sin virksomhet den 22. august 1881 med 25 abonnenter i byen.
Allerede i år 1884 opprettet Christiania Telefonforening en telefonsentral på Grorud med 10 abonnenter som i hovedsak var Grorud jernbanestasjon og fabrikkene rundt. I år 1885 ble disse to selskapene slått sammen til Christiania Telefonselskab, men seks år senere i år 1901 ble byens telefonanlegg overtatt av staten.
Telefonsentralen på Grorud som i hovedsak
besto av en liten kasse (proppveksler) som var montert på vegg på
jernbanestasjonen, hadde sammen med tilsvarende sentraler i Sandvika og på
Ljan, status som en bistasjon til hovedsentralen som i år 1896 hadde lokaler i
Nedre Slottsgt 12.
Samme type proppveksler ble benyttet på enkelte mindre steder landet helt frem til midten av 1970-årene, da Televerket var endelig var ferdig med fullautomatiseringen av telefonen i Norge.
Prinsippet for telefonen var rimelig enkel, telefonapparatet hadde en sveiv som satt på en induktor (dynamo). Og når abonnenten sveivet gikk det en strøm på linjen som fikk en klaff til å falle ned på sentralen, hvor telefonisten satte en propp i kontakthullet og abonnenten hadde forbindelse med sentralen, der hver linje hadde sin klaff.
Og ved å flytte en propp koblet hun forbindelsen til den som skulle ringes opp. På hovedsentralen ble det brukt snorer og telefonistene satt foran store paneler med klaffer og såkalte jakker (kontakthull).
På enkelte steder var det flere abonnenter som måtte dele en telefonlinje. Og for å skille ut hvem det ble ringt til, ble det brukt forskjellige ringesignaler som var forhåndsbestemt for hver abonnent. En familie hadde en lang ringing og en annen kunne ha to korte.
Og alle som var
på samme linjen hadde mulighet for å lytte på hva andre abonnenter snakket
om. Telefonapparatet måtte også ha egen strømkilde. Og det ble besørget av
to store 1,5 volt batterier som var plassert i en batterikasse som det enten var
plass til i selve telefonapparatet, eller i en egen batterikasse ved siden av.
På telefonsentralen satt det telefonistinner som sørget for at abonnentene fikk forbindelsen med den de ønsket å snakke med. I året 1900 var det ansatt 163 telefonistinner i Kristiania. På bisentralene som på Grorud var det stasjonsbetjentene som betjente telefonveksleren.
Abonnentene på Stovner var i Telefonselskapets pristariff for år 1900 å betrakte utenbys abonnenter, og en samtale til abonnenter i Kristiania måtte settes opp av to telefonsentraler.
Videre utbygging av ny telefonsentral på Grorud var planlagt, men den 1. verdenskrig satte en midlertidig stopper for dette da det fort ble mangel på materiell og utstyr som måtte importeres fra Europa.
Men gårdene i Stovnerbygda kunne koble seg til Grorudsentralen, hvis de satte opp stolpene og strakk ledningene til Grorud selv.
Torbjørn Fossum fortalte selv at han fikk telefon på gården i år 1910 på denne måten. Det var ikke store krav til en telefonlinje i de første årene, det holdt ofte bra med å strekke en jerntråd (hesjetråd), og sette den andre ledningen til jord. Men dette medførte selvfølgelig store problemer hvis trær kom i berøring med linjen.
Telefonen kom for alvor til bygda i år 1935
da det ble åpnet en ny automatisk telefonsentral i Grorudveien 35, med 4000
telefonnummer. Den 28. desember 1935 fikk de første 160 abonnentene øverst i
dalen sin automattelefon. Og etter hvert fikk ytterligere 240 abonnenter sin
telefon slik at 400 abonnenter på Grorud, Furuset, Høybråten og Stovner nå
hadde fått 
automatisk telefon med fingerskive.
Den andre verdenskrig satte også en stopper for videre utbygging og vedlikehold, da de første fredsårene måtte brukes til å gjenopprette eksisterende telefonnett.
Telefonsentralen kunne bygges ut for inntil 1600 abonnenter, og etter hvert kunne en se flere og flere av de karakteristiske telefonstolpene i bygda. Disse stolpene som hadde tverrstenger med små hvite porselensisolatorer som telefonledningene var festet på, ble en stor utfordring for bygdas hakkespetter.
Telefonlinjene besto av blank jerntråd som var strukket stramt fra stolpe til stolpe som fikk vibrasjoner av vinden i området. Dette forplantet seg som lyd i stolpene noe som hakkespettene oppfattet som tilstedeværelse av insekter inne i stolpene.
Dette avstedkom da en optimistisk hakking i selve stolpen og hakkespetten laget til slutt et så stort hull at stolpen knakk tvert av. Dette med lyd fra ledningene ble utnyttet av telefonmontørene da ledningene ble strukket, for disse tynne jerntrådene måtte være like stramme ellers ville de ryke etter kort tid.
Strammingen ble foretatt på samme måte som en stemmer strengeinstrumenter, der nye ledninger ble strammet til mens linjemontøren banket forsiktig på trådene til de hadde samme tone som de andre ledningene.
Abonnentene på Grorudsentralen hadde ventet
så lenge på telefon at de på en måte hadde hoppet over to generasjoner av
telefonsentraler.
De startet derfor rett på det automatiske systemet med nummerskive som ble benyttet i mange år helt frem til tastafonen og ny teknologi startet en ny revolusjon på teletjenester i 1980-årene.
De som allerede hadde vært abonnenter i et halvt hundre år, hadde store problemer med å forstå virkemåten på denne nye automattelefonen.
Bøndene i Akersdalen var konservative på mange måter og det tok tid å venne seg til å snakke i dette nye fenomenet som telefonen var. Det ble sagt at enkelte kjemmet håret før de gikk bort til telefonapparatet. Verre ble det når denne summetonen kom. De som til da hadde vært vant til at en hyggelig damestemme svarte i den andre enden når de løftet av røret, fikk nå bare en kald monoton lyd i øret.
De måtte også vite telefonnummeret til den
de skulle ringe til, tidligere var det ikke 
behov for dette. Det var mest vanlig
å be om navnet til den en skulle snakke med.
Og det var telefonisten som måtte finne ut hvilket av det etter hvert store antall kontakthull som proppen skulle settes inn i.
Men det går an å venne seg til det meste over tid. Telefonen gjorde dagen lettere for bøndene. Mens de tidligere måtte reise inn til byen for å få kjennskap til prisene på jordbruksproduktene, var det nå nok med en telefonsamtale.
Interessen og behovet for telefon økte bare mer og mer, men behovet sto ikke i forhold til utbyggingen og dette resulterte i lange ventelister. I året 1955 var det 23.000 som sto på venteliste i Oslo. Så enkelte sa med en smule galgenhumor at det i grunnen ikke var så ille å være uten telefon, for de som de kunne tenke seg å ringe til, de sto også på venteliste. Først i år 1963 begynte det å hjelpe for de telefonløse på Stovner da Grorudsentralen fikk 4000 nye linjer.
Og den 20. oktober 1971 fikk Stovner sin egen telefonsentral med 4000 linjer som igjen ble utvidet flere ganger etterpå, så nå kan beboerne på Stovner omtrent få sin nye telefon på dagen. Men utviklingen går stadig raskere, nå begynner mobiltelefonene å overta for for telefonsamtaler gjennom kabel. Og snart er det flere mobiltelefoner i drift enn det er innbyggere.