I 1829 falt 17. mai på en søndag, og etter at folk i Kristiania hadde brukt store deler av ettermiddagen til å hilse Norges første dampskip "Constitutionen" velkommen, samlet det seg utover kvelden mange mennesker på Stortorvet.
Politiet ba folk om å gå hjem, men fikk ingen respons.
Myndighetene oppfattet situasjonen som vanskelig, og Karl Johan betraktet det
hele som en svenskfiendtlig demonstrasjon. Derfor ble militæret innkalt, og
soldatene gikk løs på befolkningen.
Henrik Wergeland var en av dem som var aktive denne dagen, og under slaget på
Stortorvet fikk han studentuniformen sin ødelagt. Hovedstadens folk og talsmenn
for 17.mai var i harnisk etter myndighetens overreaksjon, og fra nå av blusset
kampen for 17. mai som nasjonaldag opp for alvor.
Stortinget, som selv hadde deltatt i 17.mai-feiringen i 1827, leverte i 1830 en
anmodning til Karl Johan om at 17.mai måtte anerkjennes som grunnlovsdag og
nasjonal festdag. 1834 var det siste gangen det var oppstuss om feiringen av 17.
mai i Trondheim. Omtrent på samme tid dette året døde 17. maifestens fremste
forkjemper, Matthias Conrad Peterson.
1836 feiret Stortinget 17.mai-fest, og fra da av kan en regne at 17. mai ble innstiftet som Norges nasjonaldag.