Søndag 17. mai 1829 hadde begynt elendig for Christianias
politimester Gjerdrum. Tidlig på morgenen hadde en brødkone oppe i Møllergata
funnet en pakke med politimesterens navn på. Og den ærlige kona dro ned på Rådstuen
for å levere den til adressaten. Gjerdrum åpnet pakken og fant to døde
rotter, med en lapp rundt halsen hvor det stod: "Frokost til det ærede
politi".
Politimesteren hadde riktignok ventet seg bråk. For sikkerhets skyld hadde han
skaffet seg 39 politiassistenter fra byens håndverkerstand for å bistå i
tilfelle det kom til politiske demonstrasjoner. Allerede natten til den 15. mai
hadde opprørske mennesker spredt lapper over hele byen med farlig revolusjonært
innhold: "17. mai" eller enda verre: "Hurra for 17. mai!".
Slikt var også krittet på vegger og porter. Stemningen i byen var feberaktig:
noe var i gjære. Feiring av 17. mai anså Karl Johan for en opprørsk og
antisvensk demonstrasjon og en hylling av 1814-kongen, Christian Fredrik.
I 1827 hadde selveste Stortinget tatt initiativ til offentlig å feire
frihetsdagen. Grunnen skyldtes en misforståelse mellom stattholderen, grev
Sandels, og Karl Johan. Sandels oppfattet det slik at kongen ikke hadde noe i
mot 17-mai-feiringen, mens en rasende konge hevdet han hadde sagt at han ikke
ville motsette seg private arrangementer.
Da kongen mente at Sandels hadde vært
passiv i forbindelse med demonstrasjonen i Strømsberg teater 4. november 1827,
der teaterstykket "Fredsfesten eller Forsoningen" var blitt pepet ut,
noe kongen anså som en antisvensk demonstrasjon, var Sandels ferdig som
stattholder. I stedet fikk Norge "mannen med jernviljen", den
tidligere admiral von Platen, av folkevittigheten kalt "Skipper Børre"
etter en figur i "Peder Paars".
I 1828 var alt rolig: Karl Johan hadde kommet med klare advarsler mot 17. mai-feiring, og han var selv i byen på frihetsdagen. I januar 1829 tok
imidlertid Studentersamfundet initiativ til ny feiring. Da ble det vedtatt at
17. mai skulle være en av Samfunnets festdager. Initiativtaker var Andreas
Brock, som da kom "på det sorte brett", dvs. han ble fratatt en
stilling han skulle besette som adjunkt i Drammen, og det gikk 7 år før Brock
fikk et nytt embete.
"Det sorte brett" var et begrep i tiden, og betød
at man hadde gjort seg upopulær hos statlig myndighet - les Kongen. Man kunne
risikere å miste en stilling i det offentlige, eller at avansementet ble
bremset. Noe av grunnen til myndighetenes overreaksjon i forbindelse med
Torgslaget lå nok nettopp her: man hadde grev Sandels skjebne friskt i mente.
Studentersamfundet vedtok å avholde en festmiddag, i leide lokaler hos fru
Delphin i Øvre Slottsgt. 7, kl 1800. Det var ikke mange studenter i byen den
gang: totalt 27 modige møtte frem. En av dem som hadde lovet sin far å
holde seg unna, var Henrik Wergeland.
Nå hadde det seg slik at statens hjuldamper "Constitutionen" var
ventende til byen på selveste 17. mai kl 1800. Store menneskemengder samlet seg
i Bjørvika for å skue dette tekniske vindunder, og "Constitutionen"
(grunnloven) kombinert med 17. mai virket som syltetøy på veps. Folk jublet
for Constitutionen, de sang nasjonale sanger så høyt at man kunne høre det
helt ut til Bygdøy. Noen hadde på seg grønne vester, der "17. mai"
var innvevd i stoffet.
Nå var forsåvidt ikke det som hendte ved Bjørvika så farlig. Både
Stattholder von Platen, Akershus' kommandant, baron Ferdinand Wedel-Jarlsberg,
stiftamtmann Sibbern pluss politimester Gjerdrum var der nede, uten å foreta
seg noe særlig.
Verre ble det imidlertid da folkemengden i en form for prosesjon begynte å begi
seg oppover Tollbugata til Studentersamfundets festlokale. Det gikk nemlig
rykter om at Wedel-Jarlsberg ville bruke militær makt for å oppløse
festmiddagen. Nå var situasjonen farligere, sett med myndighetenes øyne. Folk
begynte å rope det farlige, revolusjonære slagord "Hurra". Til slutt
samlet mengden seg utenfor Øvre Slottsgate 7. Politi og embetsmenn forsøkte å
overtale folk til å gå hjem, med lite hell. Og så snart politiet vendte
ryggen til, lød glade hurra-rop. Etterhvert begynte folk å trekke i retning
Stortorget.
Stortorget 1829.
Vår Frelsers kirke som den var før ombyggingen i 1850.
Til høyre "Byens Vekt". Den kommunale tjenestemann som betjente
vekten
hadde tittel av "måler", og hans assistenter "undermålere".
Og det var da et av dagens komiske hendinger inntraff. I
spissen for et opptog av unger og halvvoksne vaklet arbeidsmann Ole Eilertsen,
full og gal, inn på Stortorget. På hodet hadde han en flosshatt hvor det stod
malt "17. mai !". Hatten kastet han opp og ned i luften. Nedover
Grensen bar det med en huiende Eilertsen i spissen. Men da han hadde passert
torget og var på vei til en ny æresrunde, ble han huka av politiet i
Kirkegaten og satt i vaktarresten i to dager. Arme Ole Eilertsen: av de 12
personene som ble innberettet til kongen for å settes under tiltale, var Ole
nr. 1. I den offisielle innberetningen stiller man seg tvilende til Oles
forklaring: "Kanon full - husker ingenting". Videre heter det:
"For övrigt er det ikke troligt, at han selv har malet "17de
Mai" paa sin Hat, da han ikke skal kunne skrive; ligesom han heller ikke
synes at have havt nogen Begreb om Betydningen af de saaledes paa hans Hat
anbragte Ord".
Utover kvelden samlet det seg en stor menneskemengde på torget, kanskje opp mot
2000. Men folk kom og gikk, så tallet varierte noe. Mengden holdt seg stort
sett rolig, mange var vel der for å se hva som hendte. Det var litt spredt
hurra-roping og sang. For politimesteren var situasjonen svært vanskelig. Det
var nemlig ikke tvil om hvordan Karl Johan ville oppfatte dette: som en
krystallklar antisvensk og anti-kongelig demonstrasjon. Derfor var det også
Gjerdrums plikt å få ryddet torget. Han og hans menn gjorde stadig forsøk på
å overtale - eller true - folk til å gå hjem. Lite nyttet. Kl 2030 henvendte
han seg til stiftamtmann Sibbern og sa at han kanskje trengte militær
assistanse for å få spredt mengden. Man ble enige om å vente med det til kl
2200, den såkalte "polititid".
Ved kl 2230 så man en underlig prosesjon komme mot torget fra Kirkegaten: i
spissen red politimester Gjerdrum og hans adjutant, Dass. Etter dem kom byens
magistrat (toppadministrasjon) gående og på hver side en vekter med brannlykt,
som "belyste Rumperne paa Politiemesterens og Adjutantens Heste", som
det heter i en samtidig beretning.
Fungerende borgermester, rådmann Flock, gikk nå inn på torget og ba folk gå
hjem for så å lese "opprørsloven" (Grunnlovens § 99 og Christian
V's Norske Lov, 6-4-13) tre ganger. Flock var småvokst, og noen stentorrøst
hadde han ikke. Folk flest oppfattet neppe noe særlig av hva han sa, men da han
var ferdig, ropte mengden hurra.
Så hørtes hestetramp i Kirkegaten og inn på torget kom 9 kavallerister, anført
av løytnant Morgenstierne. Uten nærmere advarsler foretok de kavallerisjokk på
kavallerisjokk mot den fredelige folkemengden, mens de slo om seg med flatsiden
av sablene. En av de som fikk seg et rapp over ryggen, var Henrik Wergeland, som
i dagens anledning hadde iført seg noe som ingen andre brukte, nemlig
studentuniform, godkjent av Karl Johan selv. Wergeland, som hadde vært i
aktivitet hele dagen, muligens ikke helt edru (om dette var det siden strid om),
ble rasende og forsøkte flere ganger utpå natten å få Wedel-Jarlsberg til å
motta hans vanærede studentuniform.
Studentuniform av den typen som Wergeland må ha
brukt
17. mai 1829.
Torget gjenlød nå av hestetramp og fortvilede rop. En del
av mengden hadde søkt tilflukt på en steinhaug ved siden av Vår Frelsers
Kirke, og det forteller en del om hvor fredelige folk var, at ingen kastet stein
mot soldatene. Andre kom seg opp på de mange kjøpmannstrappene rundt torget.
Kl 2300 fikk kavaleriet støtte av en infanteriavdeling på 79 fotjegere, 10
offiserer og 2 trommeslagere. Det bør her understrekes at kavaleri som
infanteri var utstyrt med skarpe skudd. Som Morgenstierne og hans ryttere gikk
infanteriet på med brutalitet og brukte geværkolbene mot folk de fant på
eller i nærheten av torget. Det må vel karakteriseres som et under at ingen
ble drept eller alvorlig skadet.
Verst gikk det ut over prokurator (advokat) Randklev. Han hadde vært i privat selskap hos Jørgen Young i Storgata og kom sammen med et par bekjente ruslende over torget etter at det var ryddet. Her ble han overfalt av infanterister, som rettet flere slag (også med geværkolbe) mot hodet hans. Randklev gikk i bakken og den tykke filthatten reddet trolig livet hans.
Torgslaget i Henrik Wergelands strek.
Til hest generalmasjon Wedel Jarlsberg, trommeslageren
er "Skipper Børre" (von Platen).
Byen var i opprør etter "Torgslaget" og det ble nedsatt en undersøkelseskommisjon for å få rede på hva som egentlig hadde skjedd. Langt over 300 vitner ble avhørt. Kommisjonen var kritisk til de militæres atferd og innstilte til kongen at baron Wedel-Jarlsberg "tilkjendegives Hans Majestæts mishag med hans overilede Fremgangsmaade som Anförer for den væbnede Magt". Men de 12 farligste oppviglerne ble også anbefalt satt under tiltale. Ingen ble imidlertid tiltalt. Karl Johan var så klok at han valgte å trekke et glemselens slør over hele torgslaget.