I 1885 vedtok stortinget prinsippet om språklig likeverdighet, og Norge ble en tospråklig nasjon. Unionen med Sverige var ingen realunion, men en løs og smal personalunion. Hvert av rikene hadde selvråderett innenfor lovgivning, militærstell og økonomi. I løpet av 1800 - tallet forandret folkets holdninger til unionen seg.
Embetsstanden ble etter hvert unionenes varmeste forsvarere. Unionen hadde også en militær verdi fordi Russland var en konstant trussel for Norge. Bøndenes ønske om mer innflytelse og demokratisering både i Norge og Sverige ble oppfattet som en trussel. Kampen mot bøndene ble et norsk - svensk anliggende.
Unionsspørsmålet
kom på den politiske dagsorden på grunn av konsulatsaken. Norge og Sverige var
skipskonkurrenter. Et konsulat var en viktig formidlingskilde til nye
handelsavtaler, og så lenge det felles konsulatvesen var underlagt svensk
utenriksminister gikk mange av avtalene i svensk favør.
Norge ønsket et eget konsulatvesen. Da Sverige motarbeidet dette, og nektet Norge eget konsulatvesen to ganger, dannet Christian Michelsen en samlingsregjering under mottoet "ut av unionen".
Han bad stortinget om å vedta konsulatsaken for tredje gang, og da kongen igjen nektet, gikk hele regjeringen av i protest. Ingen i Norge ville nå danne regjering. Michelsen erklærte unionen for oppløst fordi kongen ikke var i stand til å utføre sin plikt, å utpeke en regjering. Dermed var han ikke lenger å anse som norsk konge. Sverige godtok ikke dette, og forlangte forhandlinger.
Karlstad-forhandlingene, 31. august - 24. september 1905, slo fast at Norge måtte bygge ned grensefestningene mot Sverige, og det skulle avholdes en folkeavstemming om selve unionsoppløsningen. Det ble stemt for oppløsning, og et nasjonalt kongedømme ble det endelige resultatet. Dette markerer enda et skritt på veien til det demokratiske samfunnet uten en personlig kongemakt.
I 1814 kom Norge i union med Sverige, og i 1818 ble det bestemt at Norge skulle bruke det svenske flagget, bare med et hvitt kryss på rød bunn i øverste venstre hjørne.
Men nordmennene som hadde laget sin egen grunnlov, ville også ha sitt eget flagg.
Så i 1821 ble det flagget vi bruker i dag laget. Fredrik Meltzer tegnet flagget.
I 1844 kom en lov som sa at det norske og det svenske flagget skulle ha unionsmerke i den øverste firkanten. "Sildesalaten" ble merket kalt.
Mot slutten av unionstiden ble det reist krav om et rent norsk flagg, og dette ble en av de store kampsakene under unionsstriden.
Først i 1898 ble det lov å bruke flagget slik vi kjenner det, og i 1905 ble dette det offisielle norske flagget.
Den 9. juni 1905 ble unionsflagget firt og det norske flagget heist på alle militære anlegg, også på Fredrikstens festning (den gang Fredrikshald, nå Halden). Unionsflagget med "sildesalaten" ble mot slutten av unionstiden forbundet med svensk stormaktsarroganse.
