Unionen med Sverige ble oppløst etter et freidig stortingskupp etterfulgt av landets første folkeavstemning. Med unionsoppløsningen forsvant siste rest av en personlig kongemakt.
I årene fram mot 1905 nådde den norske nasjonalismen et høydepunkt. Selv om Norge hadde stor frihet i unionen, skapte enkelte saker misnøye og ble brukt politisk i kampen mellom Venstre og Høyre. Kravet om egen norsk utenriksminister var en slik sak, striden om unionsmerket i flagget en annen. Mye handlet om de nasjonale symbolene.
Det kan virke som det var en bagatell som veltet unionen. Stortinget vedtok en lov om eget norsk konsulatvesen i utlandet. Da kong Oscar II nektet å godta loven, søkte statsminister Christian Michelsens samlingsregjering avskjed. Under påskudd av at man ikke kunne finne en ny regjering, erklærte et enstemmig storting 7. juni at kongemakten ikke lenger fungerte.
Uten kongefellesskapet var det heller ingen union. Det rettslige grunnlaget for bruddet var tvilsomt. Norge måtte godta forhandlinger med Sverige om oppløsningen, og holde folkeavstemning om spørsmålet. Utover høsten ble stemningen svært spent, og hærstyrker lå kampklare på begge sider av grensen. Men krigen mange fryktet, kom ikke.
Unionsoppløsningen fikk støtte fra nesten alle som deltok i folkeavstemningen 13. august. I en ny folkeavstemning 12. og 13. november ble det avgjort at Norge skulle være kongedømme og ikke republikk. Men den nye kongen skulle ikke ha selvstendig politisk makt. Og for andre gang på hundre år hentet nordmennene en dansk prins for å skape sin egen uavhengige stat!