mellom Aker og Lørenskog. Stedet er nevnt i biskop Eysteins jordebok, men da under navnet Guððal.Bygdene i Aker har før kristendommen vært et viktig sentrum for religion, Stovnerområdet var ikke noe unntak. Sørøst for Stovner ligger Elvåga
som en grense mellom Aker og Lørenskog. Stedet er nevnt i biskop Eysteins jordebok, men da under navnet Guððal.
Navnet synes å peke på en religiøs bakgrunn for området ved Elvåga, hvor det kan ha vært et hov for ofring til de lokale guder.
I norsk folketro skal "nordrennende vann" gjøre godt mot alle slags plager. Synd da at ikke hovedstaden, som påtenkt, på et tidlig tidspunkt tok vannet sitt herfra. For da ville det ikke blitt så mye sykdom og elendighet i byen, ble det en gang hevdet!
I dag er Elvåga drikkevannskilde for ca. 10 prosent av Oslos befolkning og vannkvaliteten tilfredsstiller EUs normer for godt drikkevann.
Eddakvad og sagaer
forteller mye om gudetro og teologiske spekulasjoner i tiden før kristendommen. Det finnes flere historier og kvad om fisketuren til Tor og hans møte med jotnen Hyme som bodde
øst for Elvåga. 
Elvåga av det gammelnorske Elivågar forekommer et par ganger i Eddakvadene.
Selv om Elvåga er navn på flere vann, var det også navn på det vassdraget som renner frem til Lørenskog jernbanestasjon gjennom våtmarksområdet til Langvannet.
Elven heter i våre dager Ellingsrudelva eller også Nuggerudelva, selv om den nok nå er redusert til en bekk etter reguleringen av Elvågavannene.
Langs elven lå det både mølle og oppgangssag, noe vi fortsatt kan se rester av langs elven mellom Nuggerudbommen og Fri Elvåga. Denne veistrekningen heter da også Mølleveien nå.
Mølla ble oppført av Ellingsrud gård på slutten av 1700-tallet, men brant ned i år 1824. Elvåga sag er omtalt allerede i år 1631. De flere meter høye steinfundamentene etter mølla og mølledammen er godt synlige nede langs elven.
Ingen elv i Oslo eller Akershus har så vel bevarte og omfattende rester etter møllevirksomheten på 1700- og 1800-tallet. I Mølleråsen, mellom Nuggerud og Bjørndal på Lørenskogsiden, er også tilbringerveien delvis godt synlig i terrenget.
Veien dannet en rundkjøring i åsen hvor kornet kunne leveres øverst i anlegget, og det malte melet lavere nede. Og trafikken var regulert med enveiskjøring!
Elvåga kan muligens også bety en iskald grenseelv mellom menneskene og jotnene. Men det bor stort sett hyggelige folk der i våre dager. Stovnergården har grenset til Elvågavassdraget under hele middelalderen og helt frem til 1900-tallet. Da eiendomsgrensen til gården gikk langs Ellingsrudelven (Nuggerudelven) og nesten til Karihaugen.
Nordre og Søndre Elvåga er to langstrakte vann i Østmarka
som danner grensen mellom Oslo og Lørenskog. Vannene har avløp mot nord. Her
starter Ellingsrudelva (også kalt Elvågaelva), som er den eneste elva i Oslo
som renner nordover, og som ikke renner ut i Oslofjorden. Vannet i Ellingsrudelva renner 
gjennom Langvannet, forbi Fjellhamar til Nitelva, Øyeren og Glomma. All øvrig
nedbør til Østmarka renner sydover og ut i sjøen enten via Mosseelva eller
Ljanselva.
Nord-Elvåga (196 m.o.h.) ligger ved Mariholtet. Vannet er langt og smalt, og delt av en demning like sør for Mariholtet. Denne ble bygd i 1964, og er 14 meter høy.
Demningen skiller den delen av vannet som er drikkevannskilde (sør for demningen), og den delen som fritt kan brukes til bading og rasting (kalles Fri-Elvåga). Elvåga har vært brukt som drikkevann siden 1941.
I dag blir vannet fra Elvåga overført til Skullerud vannrenseanlegg via en 4 km. lang tunnel og Nøklevann er tatt ut av drikkevannsforsyningen. Igletjern vest for Elvåga hadde opprinnelig utløp til den delen av vannet som nå er Fri-Elvåga, men blir nå overført via en tunnel til drikkevannsdelen. Til sammen har Nord- og Sør Elvåga et areal på 1.4287 km² og magasinet er 0.670 millioner m³.
Restriksjoner førte
til at de gamle plassene rundt vannene ble fraflyttet og revet. År 
1953 fikk
Oslo kommune en henvendelse fra flere organisasjoner,
blant andre Skiforeningen, om å frigi Mariholtet til friluftsformål. Dette
forutsatt at det ble bygget en demning i Nord-Elvåga sør for Mariholtet.
I 1964 sto demningen ferdig. Nord-Elvåga ble hevet 9 meter og Sør-Elvåga 4 meter og de ble til et sammenhengende vann. Nord for demningen ble den nordre delen av vannet til Fri-Elvåga hvor fiske og bading er tillatt.
I Ellingsrudelva var det på 1800-tallet på det meste to sagbruk, et teglverk og en mølle. Det var sagbruksvirksomhet i dalen nordover fra Elvåga også lenge før denne tid. Etter vannsagenes oppfinnelse først på 1600-tallet, økte skogsdrift i Østmarka. De som drev sagbruk, måtte betale avgift til kronen. Maren Nilsdatter måtte i 1631 gi opp sin rett til å drive Elvågen sag, fordi avgiften var for høy.
Den driftige eieren av Ellingsrud i sin tid, Even Steen, anla også et teglverk på østsiden av elven, hvor de nyttiggjorde seg leirmassene i området.
Rester etter
steinfundamentene finnes, og kan lokaliseres til et sted rett nedenfor broen
hvor mølleveien gikk over elven, rundt midtveis mellom Mølla og veien fra
Mariholtveien inn til Nordli.
Teglverket ble i 1806 karakterisert som et av landets beste. Teglovnene kunne ved hver brenning produsere 42 000 mur- og takstein, og lagerhuset kunne romme en halv million ferdige stein. Teglverket ble trolig lagt ned rundt 1890, men du vil ennå kunne finne knust rød teglstein i bakken.
På grunn av drikkevannsreguleringen er det liten vannføring i elva nå, men i gamle dager var dette et elveløp som ga kraft både til mølle, sagbruk og teglverk.
For å kunne regulere vannet som ga kraft til
virksomhetene langs elva, ble det bygget en steinkistedam ikke langt fra
Nuggerud. Den demmet opp elva slik at det oppsto en dam som strakte seg ca. en
km sørover. Kartet til venstre viser Nuggeruddammen i 1927.
I et register over sager fra 1654 er både Ellevog Sag og Ellingsrud Sag nevnt,
begge som; "en ringe Bekkesag". Om Ellingsrud Sag står det også;
"er ganske ond Tømmerfang, samt lang Kiørsel baade til och fra, hafver
dette Aar ligget øde og ikke været brugt."
Grenseelva mellom Oslo og Lørenskog er åpen i hele sin lengde, bortsett fra kryssing i kulvert under Karihaugveien og motorveien Riksvei 159. Det er jevnt god turvei-/ turstiforbindelse langs eller nær elva, vekselvis på begge sider.
Veien fra Ellingsrud følger elva sørover til du skimter nordspissen av Fri-Elvåga gjennom skogen. Herfra er det ca 1,5 kilometer igjen til du er framme på Mariholtet. Mariholtet er en turisthytte som ligger ligger i Oslo kommune, ved Mariholtvika på vestsiden av Nord-Elvåga. Det er 3,3 km meter på grusvei fra parkeringsplassen ved Nuggerud til Mariholtet sportsstue.
Mariholtet var opprinnelig en plass under Ellingsrud gård, før
den ble kjøpt av Aker kommune i 1917. Elvåga skulle brukes som drikkevann, og
områdene rundt ble derfor kjøpt opp av kommunen. Folk fikk imidlertid bo på
Mariholtet frem til 1955. Mariholtet har en lang historie som turisthytte,
allerede i 1920-årene var den et vanlig turmål for Oslos friluftsinteresserte. Også i dag er stedet et populært utfartssted, som er åpent alle dager,
unntatt mandag, fra 10-16.
Etter å ha passert Mølleråsen og før vi kommer til Fri-Elvåga nordfra går vi forbi et åpent landskap øst for oss. Dette er Bjørndalen som helt frem til 1980-tallet var en avstengt bygdegrend. I tillegg til Bjørndalen var det fire andre småbruk i grenda, med Elvågaseter sportsstue som det femte bruket. Bak disken sto alltid Anna Bjerktun, født på gården Bjørndalen, fra 1930 og frem til 1980. I dag er Elvågaseter sportsstue bare et hyggelig minne.
Like sør for Bråten renner Puttbekken. Den kommer fra Lautjern via Svartputt og avslutter sitt løp gjennom Dånnåfossen før den renner ut i Ellingsrudelva. Lenger nord har Ellingsrudelva tilløp fra øst fra Igletjern og Knuttjern, vestfra er det tilløp fra søndre- og nordre Puttjern.
Elva svingte seg over sletta ved Ellingsrud gård inntil den fikk sitt nåværende rette løp en gang i 1950-årene. Med full vannføring før drikkevannsreguleringen, og før terskelen ved Steinbånn ved Starveien ble sprengt bort, var elva av betydelig størrelse. Den forsynte også de nå drenerte sumpmarkene (vikingene trakk sine skip gjennom dette området mellom Alna og Øyern).
Eddakvad og sagaer forteller mye om gudetro og teologiske spekulasjoner i tiden før kristendommen. Det finnes flere historier og kvad om fisketuren til Tor og hans møte med jotnen Hyme som bodde øst for Elvåga, og for riktig å synliggjøre hva Tor og andre vesen hadde å stri med i vårt område, gjenfortelles følgende kvad og påfølgende sagn.
I Vavtrudnesmål kvedes det om de lumske og "atale" jotnene som hadde sitt opphav i grenselandet til vår nabokommune:
Or Elivågom
stokk eiterdropar
og voks til det jøtun vart;
våre ættir alle
sitt upphav hev der,
di er slage altfor atalt.
Og i Hymiskviða som handler om Tors ferd til jotnen Hyme som bodde øst for Elvåga, fortelles det at Elvåga dannet grensen mellom menneskenes og jotnenes verden. Østafor Elvåga må du ikke gå, for der bor det skumle vesener sier skalden i dette kvedet:
Bur han i aust for Elivågir,
hundvise Hyme, ved Himilsenden.
Men øst for Elvåga ligger Losby og det bor da hyggelige folk der også.