Håndverksloven av 1839 bar preg av en merkbar utvikling i retning av prinsipiell næringsfrihet, men den enkelte konkrete bestemmelse inneholdt likevel ganske sterke garantier for mestrene, en forsiktig bevaring av de bestående laugene, svennenes forhold til mestrene og mesterprøven ble obligatorisk innen de fag som var undergitt laug.
Håndverksloven av 1839 var den første loven i Norge om håndverksdriften som sådan. Den behandlet ikke som laugsprivilegiene hvert fag for seg, den gjorde ikke forskjell på maler og snekker, de var etter loven håndverkere, og som sådanne undergitt lovens bestemmelse. Både i den motstand loven vakte og i selve lovens formuleringer lå det derfor en spore til samhold blant håndverkerne.
Det særegne ved laugsvesenet hadde jo blant annet vært at ett laug hadde betydelig mer å gjøre med et tilsvarende laug i en annen by enn med de øvrige laugene på hjemstedet. Nå opptrådte håndverkerne i økende grad samlet, og selv etter at de hadde måttet gi opp overfor den nye håndverksloven hadde de en bestemt følelse av at nettopp nå gjaldt det å stå sammen, nå da loven i nær fremtid skulle tre i kraft.
Det var denne voksende følelsen av de felles faglige interesser som fikk sitt utslag i stiftelsen av Christiania Haandværkerforening 8. november 1838 etter initiativ av salmakermester og garver Nils Jensen Ytteborg, som også ble valgt til den nye foreningens formann.
Nils J. Ytteborg møtte på Stortinget i 1851 som første håndverkerrepresentant for Christiania. Dette vakte oppsikt ikke bare i embetsmannskretser, men det vakte også forundring og til dels bekymring også innen håndverkerstanden selv. Dette tok Håndverkerforeningen skarpt avstand fra og foreslo foran neste stortingsvalg i 1853 at håndverkerne landet over skulle stille opp en rekke betingelser for å støtte stortingskandidater. De viktigste var arbeid for direkte valg, forbedret bank- og pengevesen, revisjon av håndverkslovgivningen, beskyttelsestoll, tollfrihet på råvarer, alminnelig verneplikt og norsk konsulatvesen.
Programposten "forbedret bank- og pengevesen" gir uttrykk for den alminnelige kredittnøden som gjorde seg gjeldende og som virket særlig trykkende for de mindre handlende og håndverkere. For å få lån var de henvist til de såkalte "diskontører", et flott navn som bedre kunne erstattes med "flåere" og "ågerkarler". Håndverkere fra den tiden kunne ofte fortelle om hvilke klekkelige renter disse herrene tok på kortsiktige lån 80 % var ikke noen sjeldenhet!
Haandværkerforeningen tok til slutt saken i sin egen hånd og opprettet i 1863 Håndverkernes Sparekasse for å sikre seg at håndverkerne alltid fikk den avgjørende innflytelsen på ledelsen. Sparekassens grunnfond var brakt til veie ved innskudd fra håndverkerstanden selv.
Håndverkerne innskrenket seg altså ikke bare til negativ kamp mot nye lover. De gikk igang med positive tiltak for å heve standens kår, særlig ved å skaffe håndverkerne en bredere faglig utdannelse. Særlig stor betydning hadde håndverkerstipendiene som ble vedtatt av Stortinget i 1851. I arbeidet med å fremme den faglige dyktighet spilte Den tekniske Forening en meget fremtredende rolle.
Den tekniske Forening ble stiftet 25. mai 1847 på initiativ av professor I. Thaulow og med formål å "befordre den intellektuelle og praktiske utvikling av hovedstadens næringsdrivende innvånere". Foreningen fikk stor tilslutning, ikke minst innen akademiske kretser, noe som i høy grad bidro til å omgjøre den negative kritikken mot byens håndverkere til en positiv innsats for å fremme den faglige dyktighet.