Første kvinne på landsmål.

Derfor er det underlig at Aasta Hansteens første offentlige ytring kom i 1862 i form av en liten nynorsk bok med tittelen "Skrift og umsskrift i landsmaalet". Riktignok sto ikke navnet hennes på omslaget, og ikke kom det flere nynorskbøker fra hennes hånd heller, men hun var altså den første kvinne som skrev på landsmål i Norge.

Noen år senere, i 1867, foreslo hun i "Ferdamannen" å lage en fullnorsk lesebok, og hun sa seg villig til å gi den ut selv, om folk ville ha den. Men hun var nok for tidlig ute, og det ble aldri noe av.

Lite kjent som kunstmaler.

Ikke alle er kjent med at hun tildels livnærte seg som kunstmaler. Hun gikk i lære i København og i Düsseldorf, og var en av omlag femti dyktige kvinnelige malere som Norge fostret på slutten av 1800-tallet. Mange av dem har ansvaret for uhyre dyktig utførte portretter.

- Det var da også denne malergenren man mente kvinner passet for, forteller Anne Wichstrøm til Sånn er livet.

I boka "Kvinneliv og Kunstnerliv" byr hun på spennende møter med flere kvinnelige malere. Store landskapsbilder eller temaer fra histroien og Bibelen egnet seg best for menn, sa man. Kvinnene fikk også sjelden anledning til å male grupper eller akt-motiver da de ikke fikk adgang til kunstakademiene hvor man lærte anatomi.

Jevngod med mannen

Andre kvinner tok opp tråden.

Samtidig begynte hun å holde offentlige foredrag – som den første kvinne i Norge. Hun talte i Oslo, Trondheim og i København, og ble ofte møtt med latter og hån.

I 1880 reiste hun til Amerika for å få litt fred. Hun skrev til Henrik Ibsen at hun hadde håpet å velte steinen fra den graven der kvinnen som menneske og ånd var gravlagt, men at hun nok hadde forløftet seg, for steinen så ut til å ligge støtt som et fjell.

Imidlertid tok andre kvinner hjemme i Norge opp tråden der Aasta Hansteen slapp, blant annet hadde tidsskriftet ”Nylænde” sett dagens lys. Dette ga Hansteen nytt mot, og hun vendte hjem i 1888, og kastet seg inn i kampen med ny frisk.

Hedret med byste og statue.

Ved sitt originale vesen og ofte voldsomme framferd, skilte hun seg klart fra de fleste andre pionerene, som i langt sterkere grad holdt seg innenfor de gjengse regler for borgerlige kvinners oppførsel.

 Hun utdannet seg som portrettmaler, både i Kristiania der hun var født som datter av professor Chr. Hansteen, og i København og Düsseldorf.  Allerede i denne tidlige perioden av sitt liv var hun tydelig preget av egne psykiske vansker og av andre menneskers reaksjoner på disse. Senere skulle disse vanskene tilta under trykket av dårlige økonomiske kår og av den motstand hun møtte som kvinnesakskvinne.  

I 1870 ble hun provosert til sitt første engasjement i kvinnesaken av en artikkel i Morgenbladet, der kirkens krav om kvinnenes underordning ble forsvart overfor den engelske filosofen John Stuart Mills teorier (se art. Mill, John Stuart). Fra da av og inntil sin dødsdag skrev Hansteen et utall polemiske artikler i aviser og tidsskrifter og utgav en rekke brosjyrer og skrifter om kvinnesak.  Sentralt i dette forfatterskapet sto problematikken rundt kvinnens stilling i forhold til de kristne kategoriene skapelse, syndefall og frelse. 

Hansteen rettet skarpe angrep på det gammeltestamentlige og paulinske syn på kvinnen som kirken forfektet. Kvinnens underordning var ifølge Hansteen ikke en opprinnelig gudevillet tilstand som var gitt ved skapelsen, men en seinere tilkommet straff for synden. Hun anklaget kirken for å holde kvinnen fast i en syndefallstilstand som nå var opphevet. Tydelig påvirket av tidas utviklingsoptimisme hevdet hun at Guds straffedom over synden endelig var oppfylt, og at de opprinnelige gode tilstander fra før syndefallets tid var i ferd med å vende tilbake. 

Kvinnen måtte nå få komme opp på det nivå som hun opprinnelig var blitt skapt for. Hansteen understreket sterkt at også kvinnen var skapt i den treenige Guds bilde som fullt og helt menneske, mannens like og dermed hans sideordnede medhjelp.  Sitt hovedverk fra 1878 gav hun også den karakteristiske tittel ”Kvinden skabt i Guds Billede”. Som foredragsholder over samme emne hadde hun allerede en tid møtt mye hån og forakt. I tillegg bidro hennes sterke forsvar for en ugift mor til at forholdene ble vanskelige for henne i Norge.  

Utledd og forpint dro hun til Amerika i 1880. I Boston var hun i kontakt med et utpreget feministisk miljø som kom til å bety mye for hennes videre utvikling. Under inntrykk av kvekerne og ”Christian Science” videreutviklet hun sine tanker til en feministisk teologi, med vekt på det kvinnelige element i religionen. I artiklene ”Prestevældets Aand” og ”Kvinden og Kirken” som hun sendte hjem til Nylænde i 1888, anklaget hun statskirken for å undertrykke dette element.  I de 9 årene hennes Amerika-opphold varte, reiste hun mye rundt og propaganderte i tale og skrift. 

Hun var svært vanskelig stilt økonomisk, og utallige konfrontasjoner med enkeltpersoner i det aristokratiske Boston-miljøet var nok en medvirkende årsak til at hun valgte å reise hjem til Norge i 1889. Her hjemme opplevet hun at den borgerlige kvinnebevegelsen var i sterk vekst, og ved sitt mot og sin uavhengighet ble Hansteen snart et samlingsmerke for denne. 

Hun ble valgt til æresmedlem av Norsk Kvinnesaksforening (se art. Kvinnebevegelsen) og senere også hyllet av en samlet presse. Inntil sin død fortsatte hun å være en flittig skribent, ikke minst i Nylænde. 

Hansteens forfatterskap er ikke av den største verdi. Hennes originale tanker fikk ikke særlig gjennomslagskraft og ble neppe tatt alvorlig verken i den offentlige debatt eller i kirkelige kretser. De filosofiske og teologiske spekulasjonene var til dels uklare og framføringen av dem for spesiell. I tillegg var hun vel for tidlig ute.  Ikke desto mindre presenterte Aasta Hansteen en alternativ teologisk tenkning om kvinnen som man seinere finner spredte paralleller til hos andre kvinnesaksforkjempere, og som man på dette hold kunne anvende i kampen mot kirken dersom man ønsket å argumentere på teologiske premisser.

Hansteens sterke betoning av kvinnens religiøse og sosiale likeverd og av det kvinnelige element i religionen forble en inspirasjon som kunne påvirke andre og som seinere har fått en klarere utforming i moderne feministisk teologi.   

Såvel til denne som til Hansteen er det imidlertid nødvendig å stille spørsmål ved berettigelsen og nytten av å legge en så stor vekt på det såkalt særegne kvinnelige element i tilværelsen. Hansteen leverte en nødvendig korreksjon til Stuart Mills sterke vekt på likheten mellom mann og kvinne. 

Men hun kom muligens derved til å understreke forskjellen mellom kjønnene i for sterk grad og ende opp med en mystifisering av kvinnen og det kvinnelige. Hansteen viste også spirer til å gå ut over sin typisk borgerlige miljøbakgrunn. Allerede tidlig sluttet hun seg til den nasjonale og frisinnede bevegelse. 

Hun utgav en rekke dikt og skrifter i tilknytning til målsaken, bl.a. en av de eldste landsmålsbøker i vår litteratur ”Skrift og Umskrift i Landsmaalet” i 1862. Hansteen sympatiserte tydelig med Venstre da dette vokste fram. I Amerikatiden pleiet hun vennskap med Marcus Thrane og var medarbeider i avisa ”Den Nye Tid” som Thrane hadde overtatt. Hun viste interesse for Garibaldi og stilte seg kritisk til pengeveldet i Amerika. 

I enkelte artikler viste hun spredte glimt av en gryende forståelse for arbeiderklassen.  Men Aasta Hansteen var framfor noe opptatt av en åndelig frigjøring av kvinnen og stilte ikke i særlig grad praktisk-økonomiske krav. Hun arbeidet for en ny oppfatning og vurdering av kvinnen på religiøst grunnlag.