Husdyrhold på gamle Stovner.

Dyrehold var ofte en nødvendighet også for andre enn bonden. Det var derfor en del beboere på Stovner som hadde griser og høner, og det var en ressurs i krisetider. Og knapt med mat var det både under den annen verdenskrig, og i de første fredsårene som fulgte. Kaniner var det også noen som hadde. Og da var det ikke som ett eller to kjæledyr, men kaninavl med et tjuetall kaniner som igjen ble flere og flere etter som tiden gikk. Både kjøtt og skinn var populært i krisetider da annet kjøtt ikke var å få kjøpt.

Når en tomt var på to mål som var gjennomsnittet på de fleste tomtene på Stovner, var det plass til et slikt uthus. Og hagene ble dyrket til siste kvadratmeter med poteter og grønnsaker. Også epletrær og bærbusker hadde de fleste, så folk på Stovner hadde det bedre enn de som bodde i byen.

Og når det ikke var tørkesommer fristet skogen med blåbær og tyttebær på ettersommeren. Noen hadde også kaniner i et eget hus og de formerte seg raskt, så det var nok ofte kaninmiddag der hjemme. Men da det begynte å komme skikkelig mat i butikkene igjen, ble det fort slutt på kaninholdet.

Dette å ha husdyr var en egen livsstil, dagens ideer om avfallssortering var en selvfølgelighet. Ikke bare i egen husholdning, for ofte var det flere familier som fikk andeler i en gris, og som gjennom hele sommeren sørget for at husholdningsavfallet ble kastet i de respektive typer avfallsbeholdere. 

Mange av de familiene som drev med oppdrett av gris, hadde egen bryggepanne stående ute i hagen. Pannen besto av en svær jerngryte som var montert over en vedovn, og bak stakk det opp et jernrør som sto et par meter over bakken, der den fungerte som røykpipe.

Denne bryggepannen ble benyttet til å koke det matavfallet som var samlet inn, og som med litt tilskudd av mel ble mat til grisen. Dette spesielle dyreholdet gjorde at folk hadde mer enn nok å fordrive tiden med når de ikke var på arbeide, de opparbeidet også en spesiell kontakt med dyrene, og fikk derfor en litt mindre profesjonell holdning til liv og død hos dyrene enn det bonden måtte ha.

Det hendte vel også at mataukprosjektet fant en spennende vei ut til den store verden, når noen ikke hadde låst døra til grisebingen skikkelig, noe som da medførte en hastig ettersøkning i nabolaget. Det kunne av og til være nødvendig med diplomatiske kvaliteter når grisen senere ble funnet i naboens hage, der den var ivrig opptatt med å endevende kjøkkenhagen. Det var også en stor utfordring å få overbevist dyret om hvor det egentlig hørte hjemme. Så en tilbakeføring med tvang ble som regel siste utvei, og det skjedde ikke uten høye skrik og hvin fra rømlingen.

En operasjon som dette ble ofte gjennomført ved å tre ei bøtte over hodet på grisen, da den alltid ville rygge bakover for å komme unna, ved en taktisk manøvrering av bøtta ble grisen på denne måten styrt baklengs hjem og inn i bingen.

Etter en lang og begivenhetsrik sommer var den lille grisungen som ankom i en liten kasse på vårparten blitt stor, og det kunne av og til bli sorgtunge dager når tiden kom da familiens gris skulle slaktes. Slakteren var bestilt i god tid og en gråkald dag i slutten av oktober kom han medbringende sine spesialredskaper. Og grisen som hadde hatt et navn gjennom våren og sommeren og som hadde blitt kjælt med og pratet med, hadde nå i løpet av sekunder, fått ny status - en griseskrott.

Familien hadde allerede kvelden før fylt opp bryggepannen med vann, og vært oppe om natten for å holde fyringen vedlike. Kokende varmt vann var en nødvendighet når busta på grisen skulle fjernes, og skolding var det første som ble foretatt etter at blodet var tappet av grisen. Og etter slaktingen fulgte noen travle dager da griseskrotten skulle bli menneskemat.

Minst mulig skulle gå til spille og det ble saltet og syltet etter alle kunstens regler, å legge noe i fryseren var et ukjent begrep den gang, for det var fortsatt noen år å vente før dypfrysere kom i bolighus. Så det var en kunst i seg selv klare å oppbevare maten uten at den ble ødelagt, men det meste ble saltet ned i store trebøtter.

En kvinne som bodde i et lite hus i Brolandsveien hadde tre sauer i hagen sin. Men hagen greide ikke å sørge for nok gress til disse sauene hele tiden, så hun løste dette problemet med å la sauene beite langs veikantene. Det var et dagligdags syn å se kvinnen leie sauene sine, som var bundet i hvert sitt tau om sommeren. Aldri siden har veikantene på Stovner vært så kortklippet og velfriserte som i disse årene på slutten av 1940-tallet.

Hønsehold var også vanlig på gamle Stovner på 1940 og 50-tallet, en familie hadde faktisk høns frem til tidlig i 1970-årene, men måtte gi seg med dette da noen nye naboer syntes at hanen gol altfor tidlig om morgenen. Den livsstil som var naturlig for de som hadde bodd her i generasjoner, hvor de fant en egen ro og glede i å se hønene trippe rundt og sparke etter en godbit i hagen, mens hanefar sto godt plassert i utkanten og voktet sin flokk, passet ikke for den nye asfaltgenerasjonen som var i ferd med å flytte inn i bygda.

Men i all rettferdighet hanen hadde sin egen døgnrytme, og satte ofte i gang med å gale så fort sola kom opp over åskammen, og fortsatte så lenge den var i humør til det. Og en sommermorgen hvor folk sov med åpne vinduer i nabolaget kunne lett bli en prøvelse for de som hadde planlagt å sove litt lenger.

Men hønene hadde gitt eierne et jevnt tilskudd av egg hele året. De som eide høns hadde noe å bytte til seg andre varer med, for under og like etter krigen var enkelte varer som egg mer verdt enn penger. Høner var lettere å jobbe med enn griser, for det lot seg gjøre med enkle metoder å automatisere vanning og foring. Men de kunne ikke stå uten tilsyn av den grunn, og spesielt måtte folk ofte se over nettinggjerdet til hønsegården, for reven gjorde stadig forsøk på å ta seg inn til hønene.

Husdyrhold kan være så mangt, noen har dyr eller fugler for selskapet sin skyld, og som for noen har utviklet seg til en pasjonert hobby. En familie i Stovnerbakken hadde brevduer som hobby, noe som var litt av et syn når denne flokken kom hjem etter å ha blitt sluppet fri ett eller annet sted i landet. For det var jo dette disse konkurransene gikk ut på. Det ble kurring over hele Stovner når disse duene kom flygende for å lande i sitt eget dueslag.