Det var til tross for det relativt tørre landskapet vi ser i dag, mer vann i elver og bekker i Østre Aker og i vassdragene i Lørenskog og Skedsmo i tidligere tider. Men reguleringer av vassdragene i Elvåga har minsket på vannføringen i Elvåga- og Losbyvassdraget som renner ut i Nitelven og Øyern. Og regulering av Alunsjøen og Steinbruvann til drikkevannsforsyning i årene 1930-33, reduserte vannføringen i Alnaelven.
Det ble etter hvert store mengder varer som ble transportert mellom Kristiania og Romeriksbygdene, behovet for alternativer til den tiltagende hestetransporten som nå begynte å lage trafikkproblemer på veiene ble stadig mer presserende, og på den tiden kjente de ikke til så mange andre løsninger. En kanalentusiast ved navn Christen Pram som var ansatt hos Carsten Anker, la derfor frem i år 1804 et velbegrunnet forslag om å anlegge en vannkanal for skip mellom Christiania og Sagdalen ved Nitelven.
En slik kanal er en kunstig vannvei som forbinder to vannsystemer med hverandre. I dette tilfelle var ideen å anlegge en kunstig vannvei mellom Øyern-vassdraget og Oslofjorden, som kunne benyttes til transport av tungt eller plasskrevende gods. Regjeringen som holdt til i København, satte i år 1805 ned en kommisjon for å behandle dette kanalprosjektet som skulle få en trasé som ville følge samme vei som Håkon IV Håkonsson og hans menn dro sine 35 vikingeskip over til Øyern.
Fra Oslo skulle traséen følge Alnaelvens vei oppover dalen, videre forbi Høybråten til Elvåga-vassdraget i Lørenskog. Deretter skulle traséen følge Elvåga-Losbyvassdraget til Sagdalen og Nitelva. Vannet som trengtes for å fylle opp slusene skulle en få fra Ellingsrud- og Losby elvene, og det skulle anlegges i alt 43 sluser på strekningen.
Prosjektet var kalkulert til å koste 1.265.000 riksdaler og det var beregnet en inntekt på 118.000 riksdaler i året. Men kommisjonen fant ut at dette inntektsanslaget var beregnet for høyt, og de var også betenkt på om Elvåga- og Losbyelvene kunne forsyne kanalen med de vannmengder som denne kanaltrafikken ville kreve.
Det ble da foreslått et alternativ med en trasé som skulle gå fra Nitelven ved Slattum i Nittedal, og i et slusesystem opp åsen til et tunnelsystem, som skulle anlegges frem til Movann og Ørfiske. Disse vannene skulle kunne levere vann nok både til dette stykket, samt fortsettelsen videre gjennom Movannsbekkene til Dausjøen og Maridalsvann.
Så skulle en følge Akerselven nedover til Oslofjorden. Til tross for planens dristighet og på grensen til vanvidd, vant dette forslaget kommisjonens bifall, og det ble også foreslått enda en utvidelse med et kanalanlegg mellom Øyern og Mjøsa.
Men et år etter at kanalkommisjonen hadde levert sin innstilling ble det imidlertid trange tider igjen, og dermed var det slutt på slike planer foreløpig, for det var igjen en krig som raste i Europa. Napoleonskrigene hadde allerede vart noen år da Napoleon Bonaparte året 1799 gjorde statskupp i Frankrike og ble Keiser. Og da danskekongen ga bort Norge til Sverige i år 1814, fikk også nordmennene annet å tenke på enn kanaler.
Etter begivenhetene på Eidsvoll i år 1814, dukket kanalplanene opp igjen med jevne mellomrom, men det var trange økonomiske tider og det var vanskeligheter med å få finansiert prosjektet. Når det endelig ble bedre tider igjen fra år 1840, var det jernbanen som planene da dreiet seg om.