Karen Platou.

”Frøken Rogstad”, som presidenten respektfullt titulerte henne når han gav henne ordet, var egentlig vararepresentant for Høyre. Men da Høyrelederen Jens Bratlie ble statsminister lå veien åpen for at den første kvinnen kunne ta plass i Stortinget i 1911. Hun satt i ett år.

Men det skulle gå over 10 år før første kvinne ble fast innvalgt på Stortinget. Det var igjen Høyre som satte kvinnene på maktkartet. Fra 1922 var Karen Platou fast innvalgt på Stortinget. Først i 1927 kom Arbeiderpartiet med Helga Olsen. Venstre stilte med sin første kvinne på tinget i 1965, og de andre kvinnene kom enda senere.

Innerst i maktsirkelen. 

Det skulle ta over 30 år før en kvinne ble funnet verdig til en plass i maktens innerste sirkel. Norske kvinner fikk ikke stemmerett før i 1913, etter drøye 20 års kamp, og ytterligere 10 år til før den første kvinnen ble statsråd. Først i 1922 ble det vedtatt en lov, samtidig som Karen Platou ble valgt inn, som åpnet adgang for at kvinner kunne bli statsråder.

Kirsten Hansteen (Kommunistpartiet) ble etter et halvt år som regjeringsmedlem erstattet med Aaslaug Aasland, som i 1948 ble den første kvinne som kunne styre over eget departement. Hun inntok Sosialdepartementet, og i de nærmeste 20 årene var kvinnelige regjeringsmedlemmer henvist hit eller til Familie- og forbrukerdepartementet. Og det var ikke før Elisabeth Schweigaard Selmer i 1965 inntok regjeringskontorene at et annet departement ble tildelt en kvinne. Hun fikk ansvaret for Justisdepartementet, som etter hvert ble en ny kvinnebastion.