En positiv side med den store utbyggingen var at den hovedvannledningen som hadde vært savnet i en hel generasjon nå nærmet seg Stovner meter for meter, og en dag i år 1967 var denne ledningen lagt i traseen til Østre Aker vei frem til Stovnerbakken. Nå begynte folk på Søndre Stovner (Myra) å fatte håp, men det forelå fortsatt ingen planer om å legge vann- og kloakkledninger til disse eiendommene i Oslo kommune.
Høybråten velforening hadde hatt en aktiv periode med å behandle og forslag til de reguleringsplanene som også berørte Høybråten. De dramatiske ekspropriasjonssakene som Stovner vel hadde å stri med kom litt på avstand for folk på Myra. Stovner vel hadde på sin side hadde deltatt meget aktivt i den prosessen som til slutt ble til Tokerudplanen, en reguleringsplan for hele Stovnerområdet. Bygda skulle få 20.000 nye innbyggere, en tanke som de fleste på Gamle Stovner ikke greide å se størrelsen av.
Reguleringsplaner var stadig ute på høring og det var ofte de samme områdene planene omhandlet, det som var nytt for hver gang var en stadig høyere utnyttelsgrad på tomtene, for å gjøre det mulig å bygge tettere og høyere. Og like ofte prøvde Stovner vel å forsvare en så lav utnyttelsesgrad som mulig, for at ikke hele bydelen til slutt skulle bestå bare av tett blokkbebyggelse.
Det forelå riktig nok nå fine fargelagte reguleringskart over hele området, og siden kom det detaljerte bebyggelsesplaner som ga folk en viss oversikt over hvordan det nye Stovner ville bli seende ut. Hele bygda som nå var regulert i Tokerudplanen var oppdelt i mange delområder som hadde hele alfabetet som navn på arealene, folk snakket ikke lenger så mye om de gamle stedsnavnene, nå var det felt A, B, C.....Q også videre, som var blitt en del av folks dagligtale.
Men det var meget om å gjøre å passe på hele tiden, for det var ett uttrykt ønske fra utbygger om å bygge så rasjonelt som mulig, og da kunne det fort bli uheldige løsninger. Det arealet som ligger mellom Stovnerfaret og Stovnerbakken ønsket OBOS først å bygge høyhus på, og det ville sikkert vært en drømmeutsikt for de som fikk leiligheter i øverste etasje. Men disse planene med høyhus midt i et villastrøk fikk Stovner vel, omgjort og det ble i stedet bygget rekkehus, som vel må sies passet inn mye bedre i landskapet.
Det ville medføre større belastninger også for den gamle bebyggelsen, å få mange nye boliger og mange nye mennesker tett innpå seg. Men mange innså også at skulle de på en akseptabel måte komme i nærheten av den generelle boligstandard der de bodde, måtte bygda utbygges med vann og kloakk og annen infrastruktur. Og dette måtte komme i forkant av en større utbygging, for de eksisterende boligene var for få til å greie å betale sin andel av de totale kostnadene som måtte komme.
Det hadde vært byggestopp i mange år, og mange ventet nå på å kunne komme i gang med å bygge nytt, eller å kunne modernisere, kanskje bygge på litt og anskaffe bad og vannklosett. Det var mange store og små ting som Stovnerfolk var opptatt av å få en løsning på. Det kunne være et ønske om å få utbedret gatebelysning i en vei, eller få utbedret en vei eller fortau. Og som Høybråten velforening gjorde noen ganger, rett og slett anlegge vann- og kloakk- nett selv i noen veier, for nå begynte beboerne å bli utålmodige.
Således ble vann- og kloakkledningene i den søndre del av Stovnerbakken og østre del av Ruths vei lagt med Høybråten velforeningen
som byggherre, med de utfordringene som dette innebar med alt fra den første planlegging, innhenting av anbud, finansiering og til slutt byggeledelse.
Og dette skulle helst kunne kombineres med vanlig lønnet arbeide. Ikke alt gikk etter planen da rørleggeren som hadde lagt inn det laveste anbudet satte i gang med å grave grøft i Stovnerbakken våren 1968.
Etter noen måneder med dårlig fremdrift ble beboerne og velforeningen klar over at denne rørleggeren burde ha holdt seg til å legge rør, og overlatt til mer kompetente folk å lede arbeidet med å grave grøfter. Da grøfta langs Stovnerbakken begynte å rase ut fikk han store problemer, for sikring av grøfter i myr og kvikkleire hadde han visst aldri hørt om.
I stedet gikk folk til og fra jernbanen i spenning hver gang de passerte disse åpne grøftene, som på det dypeste var over halvannen meter. Hver gang en bil skulle passere denne grøfta vibrerte bakken voldsomt noe som til slutt fikk veimyndighetene til å reagere, men etter en del faglige pålegg fra kyndige folk i kommunen kom han til slutt i mål en god del forsinket våren 1969.
Denne grøfta holdt forresten nesten på å bli en av naboenes bane da et eldre hus i Ruths vei begynte å brenne sommeren 1968, naboen som oppdaget brannen hadde ikke selv telefon og måtte løpe til nærmeste nabo som hadde telefon. Han hadde gått denne veien mange ganger før for å låne telefon.
Men i disse hektiske minuttene hadde han glemt at det var en bred og dyp grøft som krysset hans vei, noe han oppdaget først midt i svevet over grøften. Det gikk bra med ham og han fikk også til slutt ringt til brannvesenet, men det var egentlig merkelig at det var noen som torde å åpne for denne ugjenkjennelige skikkelsen som sto utenfor nattetid, gråbrun fra topp til tå av leire.
For å kompensere for dårlig fremdrift og ekstra kostnader presenterte rørleggeren en større tilleggsregning som beboerne nektet å betale. Det gikk som det måtte gå, saken havnet til slutt i byretten i år 1974. Det var Høybråten velforening som ble saksøkt som representant for grunneierne, og selv om all ekspertise i kommunen vitnet til velforeningens fordel tapte de saken. Dommen ble anket og partene kom etter hvert til et forlik.
Men det hadde da allerede begynt å komme opp nye hus langs Stovnerbakken og Ruths vei, for nå fikk folk den lenge savnede tillatelsen til å bygge hus eller gjøre om det gamle huset. Vann var det i springen hele året og bad med vannklosett var endelig på plass, og bare i løpet av dette tiåret forandret dette området totalt karakter der store tomter ble delt, gamle hus ble revet til fordel for nytt, og andre nybygg kom i tillegg.
Og utedoen ble historie så vi går tilbake til tur 5.