Røagata.

Røagata var en bred sti, "ei gutu", og var mest brukt av gårdene og nybyggerne i dette området før Stovnerveien ble ferdig.

Denne gamle velbrukte stien hadde et underlag av stein og mange trerøtter som strakk seg som små armer utover stien. 

Klar til å hindre travle føtter til folk på Stovner helt frem til den siste utbyggingen av Stovnerområdet. Røagata gikk på baksiden av villatomtene ved Stovnerveien.

Fra slutten av 1800-tallet begynte Røagata ved Røa gårdene som lå i enden av Haugenstuveien (nå Olaus Fjørtofts vei), før den fortsatte videre østover mot Tangerudgårdene. Men tidligere hadde den vært en sammenhengende "gutu" fra Tokerud til Lørenskog.

Fra år 1904 da Lørenskog jernbanestasjon ble åpnet var dette veien som Stovnerfolk måtte benytte for å komme til jernbanen før Stovnerveien og Stovnerbrua var ferdig.

Røagata gikk til den eldste Tangerudvei som fortsatte til Tangerudgårdene. En gammel gårdsvei gikk videre mot sørøst ned mot Lørenskog. En annen gårdsvei fra Haugenstuveien kom også frem til Røagata ved Sørløkka før Stovnerbakken ble anlagt i år 1929. Folk kunne ha fine naturopplevelser der de ferdes, og det var ofte folk møtte rev og hare, en tiur kunne også påtreffes. 

Elgen kunne folk også støte på og det kunne være en noe mer spennende opplevelse, og da gjaldt det å holde hodet kaldt og ikke gjøre noe overilt. 

Var det en elgokse i brunsttiden kunne en risikere at elgoksen gikk til angrep, eller det kunne være en elgku som ville beskytte kalven sin, men det gikk som regel bra.

Men ennå husket folk historiene om ulveflokkene som streifet i marka, og som også hadde plaget tømmerhoggerne i Losbyskogene for få år siden, og det var ikke fritt for at det fortsatt kunne være litt nifst å gå alene der i skogkanten, spesielt i grålysningen en høstdag. Men de mange opplevelsene med litt mindre og fredeligere skapninger langs veien oppveiet i høy grad disse eventualitetene.