Gjennom hele middelalderen har slaget ved Nitsund og det som deretter fulgte glemte raumerne aldri. De hadde ikke lagt kong Olav for hat, de forsto at han mente det godt. Under slaget ved Stiklestad ser det ut til at han regnet dem blant sine kjernetropper og de han viste tillit til.
I Snorre kan vi lese følgende: "Da hørte raumerne at kong Olav ville opp til dem, og de samlet en stor hær sammen og talte seg imellom, at de vel mintes den overferd, da Olav hadde fart der forrige gang. Da kom bondesamlingen imot ham ved den å, som heter Nitja (Nitelva). Bøndene hadde en stor hær. Men da de møttes, strømmet bøndene frem til kamp, men straks ble det deres skade: de vek snart unna, og ble "banket til bedring", ti de tok ved kristendommen".
Og folket i Skedsmo, som hadde opplevd slaget ved Nitsund, innen bygdas enemerker og rimeligvis fått sin rundelige andel av bank, følte seg knyttet til kong Olav og hans livsgjerning. Skedsmo hovedkirke ble viet til kong Olav. "I Opgangen til Taarnet staar et gammelt Træbillede, som synes at have været St Olai".
Raumarne må ha vært et gammelt uforferdet folkeferd, og de hadde mektige høvdinger. Skedsmo, var den sydligste delen av Raumarike. Harald Hårfagre besøkte ofte Raumarikets bygder, og fant ut at dette var gjenstridige undersåtter, som trengte tukt. De var vrange og sene skattebetalere, og derfor måtte de bøte for det.
Gårder og grender ble svidd av, og det var mange som måtte bøte med livet. Raumerne benyttet enhver anledning til å yppe strid for om mulig å vinne sin tapte makt, ikke minst i borgerkrigenes dager.
I en bygd som Skedsmo, med mange minner fra forhistorisk tid, med bygdeborger, krigsvarde har det nok bodd folk som har fulgt med i utviklingen gjennom tidene. Like ved Skedsmo kirke ligger Løken, med vid utsikt mot Øyeren, Leira og Nitelva, og på 16-1700 tallet hadde man tingstue her.
I 1796 skriver Lars Hess Bing at tingstedet er gården Sørum. I 1837 ble det kommunalt selvstyre, og Lars Peder Selboe (f.1791 Kongsberg) ble Skedsmos første ordfører.