Båtbyggerkunsten er sikkert like gammel som bosettingen i landet vårt. Enten det var innlandsfolk som kom østfra gjennom Sverige og som hulte ut trestammer til kanoer, eller det var folk fra kontinentet som kom sjøveien nordover, så kjente de kunsten å lage en farkost. Vikingene hadde lært seg å bygge skip med spanter og plank, og med årer og råseil. Ved å prøve ut de forskjellige tresortene som vokste i norske skoger var det lett å finne materialer til allslags bruk, og eika viste seg å være best til bygging av båter.
Det var store eikeskoger i vårt område på den tiden, og eikestammene viste seg å være så utmerket til spanter og skipsplank, at det skulle bli eikeskogens bane i vårt område. Norske båtbyggere tærte så sterkt på denne bestanden opp gjennom hele middelalderen at den gamle eikeskogen til slutt forsvant. Og trærne som ikke menneskene hugget ned greide beveren å felle. Men de eiketrærne som sto i blandingsskog overlevet noen steder.
Den eldste eika i våre nærområder finnes ved den gamle gården Bøler, som ligger ved Trondheimsveien litt nord for Lahaugmoen. Denne eika som er fredet, måler syv meter i omkrets i mannshøyde og ni meter nede ved rota, og den må være den eldste eika som finnes i Oslo og Akershus i dag. Det er et gammelt sagn om eiketrær som sier at eika vokser i 300 år, står så stille i 300 år, og bruker nye 300 år på sin forgåelse, så denne eika må ha opplevet mesteparten av vår historie.
Granskogen ble den viktigste også i vårt område, da grana trives best i jordsmonn hvor det er god tilgang på næring, den fikk derfor stor utbredelse over hele Østlandet, og barskog greier godt å utkonkurrere løvskog i løpet av noen hundreår. Og der det var svært tynn og næringsfattig jord, vokste furua opp uten konkurranse fra andre tresorter.
Gran og furu ble også gjenstand for stor interesse, for kaupangen Oslo innerst i Viken trengte store mengder bygningstømmer, der hus, gjerder og brygger ble bygget i tre. Til og med gater og gårdsplasser var belagt med trestammer. Nå dreide ikke dette seg om en engangsanskaffelse av tømmer, for arkeologene har funnet ut at byen var hjemsøkt av mange branner.
Fra ca. år 1070 til år 1625 har byen hatt 13 bybranner som er arkeologisk og skriftlig dokumentert, i tillegg er det 4 branner til som er delvis bekreftet. Siden byen ble hjemsøkt av en brann hvert 40. år som ofte la hele byen i aske, var behovet for store mengder tømmer stadig tilbakevendende.
Det er gjort flere beregninger over hvor mye tømmer som ble benyttet til bygging av byen, og ved bybrannen i år 1159 skal det ha gått med ca. 31.000 tømmerstokker, noe som tilsvarer en snauhogst på 750 dekar. For sammenlikningens skyld så hadde hver av Stovnergårdene etter delingen til fem bruk på 1800-tallet, ca. 400 dekar skog.
I en annen brann på 1300-tallet i Håkon V’s tid må det ha gått med omlag 120.000 tømmerstokker, noe som tilsvarer en snauhogst på 3000 dekar. Det kan ikke uten videre konkluderes med at områdene i Aker ble snauhogd, men behovet for tømmer ga inntekter og muligheter for rydding av ny jord. Det tømmer som ikke Akergårdene selv greide å levere til byen, ble nok levert av bygdene utenfor Oslo og fraktet med slede på de gamle allfarveiene om vinteren.
Utgravninger i Gamlebyen og gamle skrifter forteller også at det ble kjøpt opp tømmerbygninger i Akershus- og Hedmarksfylkene, som ble demontert og fraktet til Oslo. Og da kan vi godt forstå at det må ha vært stor trafikk her.