Sletta.

En populær løkke hadde ungene også i tilknytning til Brolandsveien på nordsiden av krysset for Hagaveien. Stovnerbekken sildret langs ytterkanten av løkka, og en sti som ble brukt av folk på vei fra stasjonen til øvre del av Stovner gikk forbi. Det var Stovner vel som fikk åpnet for denne grønne lungen i år 1942 i en uttalelse til Øvre Stovner gårds mange utparselleringer, og sletta ved Brolandsveien var den gang planlagt som lekeplass.

Det var en god del stier og snarveier på Stovner, men det var ikke bestandig at stiene gjorde turen noe spesielt kortere enn om folk hadde benyttet den vanlige veien. Denne stien var et slikt eksempel der den gikk fra Stovnerbakken der Brolandsveien starter i dag, og kom inn på Stovnerbakken igjen ved Sigurd Weisæths vei. 

Selv om de første hundre meterne gikk i tett oreskog kunne navnet på hele dette området "Ulvenga", gi en visse assosiasjoner der en gikk. Stien gikk der fortauet til Brolandsveien ligger i dag. Brolandsveien gikk lenger nord og kom innpå Stovnerbakken der Østre Aker vei går i dag.

Dette området hadde vært benyttet som eng og hamning av Stovnergården, før Stovnergården begynte utparselleringen til boliger fra 1920-tallet. Hagaveien fikk navnet sitt etter denne hamningen.

Dyrene ble drevet bort fra dette området, og nybyggerne fikk overta. Også gråbein var nok godt kjent i disse traktene inntil dette århundre. Det fortelles om mye ulv i området på 1800-tallet. Når ulven hylte i skogene rundt om natta visste folk at det kunne bli trøbbel. 

Gråbein var ganske nærgående mot bebyggelsen og kom ofte i slagsmål med hundene på gårdene. En kamp som hundene alltid tapte. I en lang periode på slutten av 1800-tallet var det ikke en eneste hund igjen på gårdene i bygda. Gangveien forbi Stig skole og frem til Stovnerfaret har fått navn etter denne Ulvenga.

Den siste bratte kneika opp til Stovnerbakken der velhuset ligger i dag, kunne være glatt og sleip når det hadde regnet. 

Og målt i meter var forskjellen i veilengde denne stien og Stovnerbakken knapt målbar. 

Men etter en varm togreise på en solfylt ettermiddag. 

Og med den spesielle lukten fra togene blandet med lukten av tjære fra perrongen fortsatt sittende i nesen, kunne en vandring på en støvete grusvei, ofte skape et umiddelbart behov for å kjenne duften av blomster og trær. 

Og det behovet ble dekket med engang en kom inn blant løvtrærne. Og på våren i slutten av mai ble en også overveldet av all heggen som sto i full blomst, der den sterke tunge duften av hegg som lå over området akkompagnert av sang og kvitring fra travle fugler, kunne gjøre hjemveien til en stor naturopplevelse.

Den store eplehagen til skomakeren som bodde i det lille huset sitt litt oppe i bakken til Stovnerbakken på vestsiden av denne stien. Og som hadde sitt lille skomakerverksted på samme sted, bidro også til en god opplevelse om våren når epletrærne sto i full blomst.

Nå var jo ikke han alene om å ha en stor eplehage på Stovner, så denne opplevelsen holdt helt til en kom hjem. En eplehage dufter godt om våren, men den dufter faktisk sterkere og friskere om høsten etter at eplene er blitt modne.