Når utbyggingen startet på Stovner i år 1966 ble alle bekker lagt i rør. Det var ikke noe som tilsa at det var nødvendig, men det virket som at vann det var noe som bare skulle være i vannkranene. Noe som belyser hvilken motvilje det var mot vann er saken om Tokerudtjern.
I år 1982 reiste foreldre på Vestli denne saken. Problemet var at Tokerudtjern i likhet med mange andre vann og tjern i Nordmarka og Lillomarka, hadde et bredt belte av flytetorv lang strandbredden. Dette skapte selvfølgelig en fare for de som bega seg utpå flytetorven da det var stor fare for å tråkke igjennom, spesielt farlig kunne dette være for barn.
Nå ligger imidlertid Tokerudtjern i tre kommuner da kommunegrensene mellom Oslo, Nittedal, og Skedsmo møtes midt i tjernet. Bydelsutvalgets tekniske komité begynte å se på denne saken etter et oppslag i avisen. Problemstillingen var flytetorven, kunne den fjernes slik at det ble en fast strandlinje? Teknisk komité fikk i stand et møte ved tjernet med representanter for grunneiere og kommunene.
Mot normalt tok dette møtet bare en halv time, og det var da enighet om at torven skulle fjernes. Og det var enighet om hvem som skulle gjøre det. Det skulle bli fast grunn ved vannkanten og en så for seg en naturperle med et vakkert vannspeil og et badevann for nærmiljøet.
Tokerudtjernet hadde vært et populært badevann for tidligere generasjoner på Stovner, selv om det etter hvert hadde dannet seg flytetorv langs strandkanten, noe som også er et særpreg for mange vann i Lillomarka og Nordmarka. Men dette hadde tidligere på 1950-tallet vært løst med en badebrygge som førte ut til åpent vann. Og nå ville de som satt på ressursene og eiendomsretten gjøre denne badebryggen overflødig.
Akers avis skrev om denne saken før den skulle behandles i påfølgende bydelsutvalgsmøte. Men denne løsningen passet ikke Vestli arbeiderlag. Med Bernt Bull (A) som spydspiss for anledningen møtte Vestlifolk "mannsterke" opp, ja det var noen kvinner med også. I møtet forlangte de at tjernet skulle fylles igjen og at det skulle opparbeides en ballplass der i stedet. Det ble lagt frem mange skrekkhistorier om fremtidige tragiske drukningsulykker i Tokerudtjernet.
Og det lå tydelig under hele debatten at det skulle være forbudt med åpent vann der det bodde barn, et akseptabelt standpunkt for så vidt. Men flere av de fremmøtte brøt sterkt på en kystdialekt, og en kan undre seg på hvordan de folkene overlevet sin farefylte barndom ved vannkanten, og nå kunne stå å snakke i et møte på Stovner.
Nå var ikke Tokerudtjernet et stillestående vann, det var et bekkesystem i forbindelse med dette tjernet. Det hadde i alle år sildret vann inn i tjernet, som det også hadde rent vann ut av det. Tokerudbekken fikk også mesteparten av sin vannføring fra dette tjernet. Og det skal i forrige århundre ha vært en mølle i tilknytning til utløpet fra tjernet ved Tokerudbekken som hadde en mye høyere vannføring enn i dag.
På spørsmål hvordan de så for seg hvordan vassdraget rundt tjernet skulle tørrlegges og konsekvensene av dette. Og ulempen med alle de lastebillass med masse som måtte kjøre gjennom boligområdet i lange tider, og hva dette eventuelt måtte koste, svarte Bernt Bull kontant: "Det er ikke vårt problem, vi fatter bare politiske vedtak".
Nå passet ikke vedtaket grunneiere og nabokommunene noe særlig, og tjernet forble som det var. Riktig nok kom det opp et høyt gjerde rundt tjernet, med det resultatet at ungene klatret over, mens de voksne måtte stå igjen på utsiden og trygle og true ungene om å komme tilbake på riktig side av gjerdet.
Nå kom det etter hvert en lov mot bekkelukking, men dessverre for sent for bekkene på Stovner. Men denne loven ble deretter brukt konsekvent. På Rommen var også bekkene lagt i rør, men kommunen hadde glemt igjen et par meter av en liten bekk som stå åpent og som det luktet vondt i fra. Bekken var ledet inn i det store overvannssystemet som leder alt overflatevann og bekkene våre i rør ut til fjorden. Rommen vel tok opp denne saken og ba om at den resterende biten ble lukket på grunn av vond lukt.
Men nå henviste myndighetene til den nye loven og nektet derved å lukke den illeluktende grøfta. Det er mulig at det var beleilig å benytte den nye loven i denne sammenheng, da kommunen da slapp å gjøre noe med saken. Beboerne langs Tangerudbekken fikk også en kalddusj i postkassa etter at denne loven var satt i kraft. De fikk der beskjed om at det var blitt restriksjoner på eiendommene deres på den måten at all bebyggelse måtte ligge minst 15 meter fra bekken. Det var ikke alle steder dette lot seg passe inn da bygningene sto der allerede.
"Det er ingen skam og snu", heter en fjellregel, og snu gjør en også ofte også i politikken. Den tidligere motstand mot vann i Vestliområdet ser ut til å avta. Folk på Stovner har i de siste årene kunnet lese i flere bydelsprogrammer fra partiet om at de går inn for å demme opp Tokerudbekken. For å gi befolkningen et tilbud om en badeplass i dette området. Og Tokerudtjern ligger fortsatt der den har ligget i tusener av år.