Utpå vinteren i februar hadde skolen sin årlige skidag, og hele skolen møtte opp i Liabakken. Liabakken ble anlagt av Høybråten og Stovner idrettslag fra år 1928 og ble stadig forbedret. Det var hoppbakker med hopp på 45 m, 35 m og 20 m, men det var mest 20 m bakken om ble brukt av guttene, de andre bakkene virket for store. Men de virkelig dristige skulle alltid imponere i 35 m bakken, men hovmod sto som regel for fall. Men det var en del som ikke lærte noe av det, så det var opp i bakken igjen klar for ny saltomortale i unnarennet, men en dag sto de også.
Det var greit å ta seg på ski til Liabakken, det gikk skiløype fra Høybråten stasjon og helt opp til bakken. Denne skiløypa
var mye brukt, det gikk en jevn strøm av skiløpere gjennom skogen ved Stig skole, over jordet forbi Stovnergården og opp til Røa hvor en igjen møtte skogen som
løypa gikk et stykke i.
Og snart kom skiløperen til en lysning i skogen, og vedkommende var fremme. På søndagene var det alltid servering i Liastua, og det smakte alltid med varm solbærsaft.
Skihytta ble bygget på dugnad i årene 1936-1940, og samtidig ble det bygget badstue i ei hytte ved siden av. Hytta var på 54m2 med en veranda på 2 x 9 meter.
Tomt til skihytta ble leiet av Eva Christensen på Øvre Fossum og Paul Røa besørget kjøring av materialene. Før hytta var ferdig var det salg av pølser, kaffe og boller nede på myra når det var hopprenn i bakken. Det var husmødrene sto for denne jobben.
Det hendte at skoleklassene la sin egen skidag til Gryta, som lå nordøst for Tangerud gård. E6 går tvers igjennom stedet i dag, og ivrige motorcross entusiaster har lenge tatt i bruk det lille som er igjen av Gryta.
Men Statens veivesen har nå tatt enda mer av området
for å lage flere kjørefelt på E-6. Gryta var
i mange år et flott sted for skisport, med en passe stor hoppbakke. Og det var nok av skiløyper i alle retninger.
Det var mer enn nok muligheter i nærmiljøet for store skientusiaster, det var skibakker på hvert eneste jorde, og ungene brukte mye bakkene bak Stig gård og rundt smia ved Nedre Stovner.
Det var også en hoppbakke kalt Silderompa som var en 40 m bakke ved skogholtet nordvest for Smedstua borettslag.
Når det var skareføre på jordene ble skiene byttet ut med kjelke for det var mange fine bakker som ungene kunne ake i, ake gjorde ungene også på veiene men da var det rattkjelke som ble brukt. Det hendte da at ungene startet på toppen av Stovnerbakken og satte utfor, med bra føre og god fart kunne en ake helt bort til Ruths vei. Biler var ikke noe problem, for det var ikke så ofte noe av den sorten viste seg på Stovner de første årene etter krigen.
Da var det verre med de som kom gående fra toget, i ettertid så må en ha stor forståelse for at det å hoppe ut i snøen var et nærliggende, og ofte nødvendig valg når en horde av skrikende og hylende unger var på vei nedover Stovnerbakken på hver sin rattkjelke. Men på midten av 1950-årene ble det mer biltrafikk i bygda, så det ble slutt med aking på veiene.
Nå ble ikke Stovnerunger født med ski på beina heller, så ungene skulle i tidlig alder begynne på skiskole. Så en onsdag ettermiddag stavet en flokk oppover mot jordene ved Tangerud, iført nikkers og et par beksømstøvler som var to nummer for store. Det ble alltid anskaffet klær og fottøy som ungene kunne vokse i, så for å kompensere for størrelsen på støvlene var en som regel iført to par raggsokker på bena.
I bukselomma lå skismøringen som på den tiden mest besto av en stump med stearinlys. For å kompensere for litt bakglatte ski, gikk en boks med Bratlies tjæreblanding på omgang. Tangerudjordene var brukt til skiskoler i mange år, og det er nok en god del av de som er voksne i dag som lærte sine skiferdigheter på denne skiskolen, som ble drevet av Høybråten og Stovner idrettslag.