Etter noen måneders selvstendighet gikk Norge i 1814 fra unionen med Danmark over i en ny med Sverige.
Kong Karl Johan hadde en regjering i Stockholm, og en annen i Oslo for å styre Norge. Landene var forent med en konge. Derfor kalles dette også en personalunion.
Utover 1800-tallet vokste tanken om selvstendighet fram blant nordmennene. Næringsfrihet ble innført på 1840-tallet, revolusjonsåret 1848 i europeisk historie skapte også nye tanker i samtiden og parlamentarismen ble innført i 1884.
Det norske Storting, med grunnleggeren av partiet Venstre
Johan Sverdrup i spissen, tvang kongen til alltid å utnevne ministere fra det
partiet som hadde flertall i Stortinget. Norge ble dermed det første nordiske
landet som innførte parlamentarisme.
Men unntaket var utenrikspolitikken. For Norge som sjøfartsnasjon, og med landets "kulturelle" tilknytning til England skapte dette problemer. I 1905 brøt det hele sammen.
Den norske regjeringen trakk seg, og kongen kunne ikke få andre nordmenn til å være ministere. Dermed måtte Stortinget fortelle kongen at han ikke kunne gjøre som han ville, og at han heller ikke kunne være konge.
Enkelte svensker ville sette inn militære styrker, og langs grensen ble det fra norsk side mobilisert og bygd forsvarsverk. I mellomtiden startet forhandlinger i Karlstad. Etter 6 uker ble man enige om å la Norge bli selvstendig og med egen konge. Valget falt på danske prins Carl som tok navnet kong Haakon den VII etter han kom til Norge.