Det problematiske botunet.

HVPU reformen som gikk ut på at de psykisk utviklingshemmede skulle ut fra de mange sentrale institusjonene og tilbake til hjemkommunene var en stor reform, selv om mange aspekter i denne saken fortsatt kan diskuteres. Men denne reformen tilførte bydelen mange statlige penger som skulle brukes til å gi et fullverdig botilbud til de av bydelens beboere som kom inn under denne reformen. 

Det ble igangsatt et grundig utredningsarbeide lokalt i bydelen, og det som sto først på den endelige planen var å kunne gi et botilbud til bydelens multihandikappede. Dette er unge mennesker som tillegg til et stort fysisk handikap også har et psykisk handikap og som trenger hjelp til det meste i dagliglivet.

Det ble bygget et botilbud for denne gruppen på en ledig tomt øverst i Stovnerbakken, som rommet fem leiligheter. Det som etter hvert ble noe av bydelsforvaltningens dilemma var at for å kunne gi denne gruppen et forsvarlig botilbud, måtte dette huset bemannes med opptil tretten stillinger, som var både faste og deltidsstillinger. Da dette huset var ferdig og alle beboerne hadde flyttet inn, ble det vedtatt å bygge et tilsvarende hus på Rommen.

De som var ansvarlig for dette tilbudet så etter hvert at det var urealistisk å fortsette i dette sporet, da bemanningen begynte i komme opp i et stort antall. Noe som på sikt kunne medføre problemer med både rekruttering av kvalifisert personell til disse jobbene og bydelens økonomi.

En ide om å bygge et større botun slik at en fikk en bedre utnyttelse av personellet og derved en mer rasjonell drift kom på bordet til bydelsutvalget i år 1993. Det ble vedtatt at det skulle settes i gang et forprosjekt for å utrede mulighetene for et botun på denne tomten ved Stovnerskogen borettslag som fortsatt lå på jomfruelig mark, og som fortsatt bærer navnet sykehjemtomten i denne saken.

Etter en lang utredning ble det lagt frem to alternativer for bydelsutvalget i septembermøtet år 1995. Det ene alternativet var denne sykehjemstomten som ble betegnet som en god plass å bygge et botun på, den eneste haken var at tomten fortsatt var regulert til sykehjem, og tomten måtte derfor gjennom en omreguleringsprosess før noen kunne begynne å bygge der.

Det andre alternativet var en tomt som lå ved siden av Haugenstua senter og som også lå ved siden av den tomten som pastor Åleskjær så gjerne ville får solgt. Denne tomten var klar til å bebygges og bydelsutvalget ble invitert til å forta et valg mellom disse to tomtene.

Etter en lang debatt hvor argumentene ikke alltid var i samsvar med realitetene, ble tomten på Haugenstua valgt av flertallet med den begrunnelsen at dette området lå meget nære postkontor, butikker og legesenteret. Et annet argument som for mange veide tungt under denne debatten var at lokaliseringen av bygget ville komme midt i et område hvor det stadig var et yrende liv av trafikk og mennesker. Og dette ble stilt opp imot en mer kjedelig og tilbaketrukket tilværelse på sykehjemstomten.

Det faktum at disse brukerne som denne saken egentlig omhandlet, var så hjelpetrengende og ofte så lukket inne i seg selv, at de egentlig aldri ville kunne gjøre seg større nytte av noe av det som ble trukket frem av positive fortrinn i den debatten som pågikk ble aldri nevnt.

Det denne gruppen trengte mest av alt var forsvarlig og kjærlig omsorg men til kostnader som bydelen kunne leve med. Handikappede som var unge og friske men allikevel lettere pleietrengende skulle stedet flytte inn i mindre boenheter. Men disse unge som ikke kom inn under den nye HVPU reformen, som også hadde et behov for privatliv falt utenfor i denne debatten.

En halv million kroner senere, eller nærmere påsketider året etter i 1996, kom denne saken igjen på dagsorden etter at handikaporganisasjoner og pårørende kom med negative utspill i Akers Avis om det valgte tomtealternativet på Haugenstua. Nå ble alle de positive sidene ved tomtevalget som kom frem under bydelsutvalgets debatt snudd til å bli negative sider.

Nå var det ikke måte på hvor mye støy og elendighet som denne gruppen måtte tåle hvis de måtte flytte inn på Haugenstua. Men nå var heller ikke den kjedelige og bortgjemte sykehjemstomten noen akseptabel plass å plassere denne gruppen, da det var målt en god del støy også i det området. Det faktum at det bor folk i begge disse områdene fra før ble ikke nevnt med et ord, det var heller ingen som skrek opp og protesterte den gang det var planer om å plassere tre hundre eldre syke mennesker på denne sykehjemstomten heller. De beboerne som protesterte den gang uttalte seg på et helt annet grunnlag.

Mai måned ble benyttet til en diskusjon om kvalitet og støy, Akers Avis hadde mange leserinnlegg og redaksjonelle oppslag om de forferdelige forholdene på Haugenstua, der det var støy i fra alle kanter. Forferdelige forhold var det også på sykehjemstomten der det også var uholdbart å bo på grunn av støyen. Denne debatten fikk etter hvert folk som bodde i disse områdene til å begynne å lure på om de bodde på feil sted.

For riktig å lage mer røre kom Fremskrittspartiet med et tredje alternativ der de lanserte området nord for Stovner idrettshall, også kalt "Stokken" som det beste alternativet. At fortidsminner skulle bli berørt tenkte de ikke på. På bydelsutvalgets junimøte i 1996, kom denne saken opp igjen til ny behandling. Byantikvaren hadde da allerede gitt klare signaler om at Stokken alternativet ikke ville bli godtatt av hensyn til fortidsminnene i området.

Haugenstua alternativet hadde kommet godt i gang der planene på det nærmeste var ferdig, og det var ikke lenge før de kunne begynne å sette i gang med selve byggingen. Men til tross for innstendige henstillinger fra administrasjonen om å fortsette planarbeidet på Haugenstua, da en ny utredning om et botun på sykehjemstomten ville skape store forsinkelser, ble det gjort vedtak om en snuoperasjon der byggeplanene på Haugenstua ble forkastet og nybygg på sykehjemstomten skulle utredes videre.

Men det skulle ikke ta lang tid før det igjen var tid for å sette denne saken på dagsorden, for bydelsadministrasjonen hadde i løpet av sommeren funnet ut at det også var en ledig tomt på den andre siden av Stovnerbakken. 

Denne tomten som er en av flere tomter som ble omregulert til boligformål etter protestene på Høybråten syke- og senilhjem ble opprinnelig tilbudt for salg, men bygge- og investeringslysten til aktuelle boligselskaper hadde avtatt.

Sommeren i år 1993 hadde bydelsforvaltningen fått brev fra Oslo kommunale eiendomsbedrift som da hadde gitt opp forsøket om å få solgt denne tomten. Stovner  bydelsforvaltning fikk derfor i dette brevet tilbud om å overta denne tomten til bydelens eget behov. 

Men dette brevet hadde noen i Stovner bydelsforvaltning arkivert uten at noen hadde lest brevet og deretter behandlet realitetene. 

Det var derfor en noe beskjemmet administrasjonssjef som måtte opplyse og beklage i bydelsutvalgets septembermøte at dette brevet som hadde blitt lagt i arkivet for flere år siden nå hadde dukket opp igjen.

Bydelsutvalget måtte derfor ta stilling til ytterligere et forlag om lokalisering av et botun for multihandikappede, og det ble som ventet vedtatt at også dette nye alternativet skulle utredes nærmere. I januar 1997 fikk Bydelsutvalget en plan lagt på bordet der det nå ble vedtatt å bygge botun på dette nye området ved Stigenga. Og som en kan se ut av bildene, utsikten kan en ikke klage på.

Så levde alle lykkelig og fredelig en stund, ja det gikk fem år til neste gang beboerne rundt Stovnerskogen måtte opp på barrikadene igjen. Da ville bydelen bygge nytt sykehjem på den tomten som fortsatt er regilert til sykehjem.