En dag i begynnelsen av mars 1961 fikk tohundre beboere på Gamle Stovner en brun offisiell konvolutt fra Oslo kommune - kommuneadvokaten i sin postkasse.
Kommunen ønsker å erverve din og dine naboers eiendom for å bygge nye boliger, og få til en samfunnsnyttig utnytting av de eiendommene som dere bor på i dag, var brevets innhold. Med andre ord det huset som disse beboerne hadde brukt all sin energi og fritid for skape et hjem for seg og sin familie, kunne ikke regnes som fullverdige boliger.
Haven som nå hadde begynt å vokse til og som nå begynte å gi beboerne frukt, bær og en glede over at mange år med svette og slit begynte å gi resultater, kunne ikke regnes som samfunnsnyttig. For i bystyredebatten i forkant av det vedtaket som dette brevet refererte til, var det et underliggende problem at disse tomtene var for store til å kunne regnes som samfunnsnyttige.
Det var dette brevet som høyesterettsadvokat Trygve Horgen var bekymret for, da han ville ha en beskyttelse av småhusbebyggelsen på Stovner under behandlingen av den store ekspropriasjonssaken i Oslo bystyre 20. mai 1960. Ukebladet Nå kommenterte brevet på denne måten. - "Et iskaldt brev som var skrevet i en juridisk terminologi som ikke var til å misforstå.
Hvis du ikke i løpet av kort tid frivillig oppgir det hjemmet du har slitt og arbeidet for gjennom mange år, og som nå har blitt ditt faste holdepunkt i livet, kommer kommunen til å be departementet om å få lov til å ta ditt hjem med makt. Oppgjøret for hjemmet ditt må skje på for kommunen billigste måte, det vil si til den takst som gjelder for området før eventuell verdiøkning".
Oslo, den 27. februar 1961. For kommuneadvokaten N.N o.r sakfører |
"Jeg har båret fram hver planke, gravd ut tomta selv, jeg flytter aldri", kom som den første kommentaren i Arbeiderbladet 3. mars 1961. Dette var en kommentar som var representativ for alle de berørte. Stovner vel stilte mannsterkt opp for å begynne arbeidet med å få denne saken ut av verden til beboernes fordel, og de fikk umiddelbart også Osloavisenes sympati, noe som sikkert bidro til den vendingen saken tok etter hvert.
I Morgenposten 6. mars s.å. kunne en lese at "Kommuneadvokaten var overrasket over huseiernes reaksjon". Men i Arbeiderbladet den 9. mars 1961 kunne en lese at ordfører Brynjulf Bull på grunn av den uro som har oppstått på Stovner etter brevet fra kommuneadvokaten, samme kveld ville legge frem et forslag for formannskapet om at ekspropriasjoner i denne saken blir frafalt.
Dette forslaget ble enstemmig vedtatt og oversendt til behandling i bystyrets møte den 17. mars. Bystyrets møte behandlet denne saken så og si på overtid etter at varaordfører Rolf Stranger hadde forlangt ordet, og bedt om at saken ble behandlet, etter ordfører Brynjulf Bull som redegjorde litt for saken for så å foreslå å oversende saken til finansutvalget. Ordføreren mente da at det var greit at saken fikk sin behandling med full taletid.
Det ble et kraftig verbalt bikkjeslagsmål uten sidestykke i bystyret denne kvelden, der det ble snakket politikk i lange baner, men temaet i debatten ga Stovnerfolket grunn til å se fremtiden lyst i møte. Og ut i de små nattetimer var det endelig avklart, brevet med de 100 ekspropriasjonsvarslene for boligene på Stovner var trukket tilbake. Men noen få boliger og gamle husmannsplasser måtte allikevel dessverre ofres for samfunnsnyttige formål.