De som hadde nok ved kunne fyre og holde varmen. Men det var mangel på brensel også, det var ikke en vedbit eller kull å oppdrive. I januar år 1947 kom kald luft innover Østlandet fra nordøst og vinteren ble den kaldeste i manns minne. Temperaturen på Stovner sank ned til 25-30 ° C, og forble der til slutten av mars. Alt som kunne fryse gjorde det, brønnene ja til og med hele Oslofjorden til langt utenfor Skagerrak frøs igjen. På skolene satt ungene med yttertøy og votter på i timene, inntil skolene måtte stenge i flere uker.
De som hadde nok ved kunne fyre og holde varmen. Men det var mangel på brensel også, det var ikke en vedbit eller kull å oppdrive.
Det hadde gått ut sentrale pålegg til alle skogeiere om å hogge mer ved i flere år nå, uten at det så ut til å hjelpe stort på tilbudet av brensel.
Vedhandleren Fratsø i Høybråtenveien 76, kappet det lille han hadde av ved, kull og koks hadde ingen sett siden krigen startet. Lars Hytten i Stovnerveien 2 kappet også ved, men heller ikke han kunne skaffe nok.
Men beboerne på Stovner hadde fortsatt et eller annet tre på eiendommen sin, som etter nøktern vurdering egentlig skygget for noe, og som fikk beboerne til å gi seg i kast med hasardiøse fellinger av trær. Det gikk som oftest bra, men folk oppdaget også fort at de hadde en eller annen muskel i kroppen de ikke visste om, og som verket og plaget eieren etterpå i flere uker. Men de fikk sin lønn i form av varme stuer på kalde dager.
At det i tillegg var strømrasjonering gjorde hele situasjonen enda verre. Den elektriske kraften som var tilgjengelig måtte prioriteres for industrien, slik at det kunne produseres mer varer som kunne selges til utlandet, slik at det kom inntekter til Norge.
Flere timer hver dag og hele natten ble den elektriske strømmen koblet ut for å skaffe nok kraft til industrien. Så den vinteren tok folk i bruk det rommet hvor det var en vedovn, og bodde der på dette rommet til det igjen ble varme i været. Og ekstra heldige var de som ikke hadde kastet ut den gamle vedfyrte svartovnen på kjøkkenet.
Det er sagt fra velinformert hold som det ofte heter, at klimaet i Stovnerbygda er et typisk innlandsklima.
For selv om Stovner bare ligger 1,5 mil fra kystens milde fuktige klima, så skjermer Ekebergåsen for disse milde fuktige luftmassene som kommer inn over Østlandet fra sørvest.
At Stovner har et innlandsklima trenger ingen å fortelle de som har bodd her en stund, for når det er varslet snø i innlandet så snør det også ofte på Stovner, selv om nedbøren kommer som regn på Grorud og innover mot Oslo.
Folk på Stovner kan huske snøvintre som kan sammenliknes med snømengdene i "dei grisgrendte dalstroka innafor" som det ble sagt i værmeldingene.
Det er blitt fortalt historier fra far til sønn gjennom tidene, og året 1884 sto lenge som referanseåret for en skikkelig snøvinter i Stovnerbygda. De lange vintermånedene i årene 1950 og 1954 kom det også så mye snø at enkelte måtte bruke gardintrapp for å klare å kaste snøen over snøkanten.
Folk på Nedre Stovner gård var innesnødd i en hel uke året 1954, mens de jobbet med å grave frem Haugenstuveien. Det hadde da snødd sammenhengende i flere dager. Strekningen mellom Stovnerhagen og Jylsbergfjellet kunne være ganske utsatt for store snøfonner som samlet seg i flere meters høyde langs veien.
Også de hesteplogene som fortsatt ble benyttet på mange av småveiene på Stovner måtte av og til melde pass når nordøsten herjet som verst. Da var det å hive seg på spadene for å rydde unna de største snøfonnene.. Selv etter at hesteplogene var parkert for godt og motorisert brøyting overtok jobben på 1950-tallet ble brøytemannskapene stilt overfor store utfordringer. Og det hendte at det kom så mye snø at veiene ikke kunne bli brøytet på flere dager, for de få brøytebilene som var i arbeid rakk ikke annet enn å holde hovedveiene noenlunde fri for snø.
Og når det endelig var opphold så var det for mye snø til at brøytebilene klarte oppgaven, men da hadde ikke veivesenet de kraftige redskapene som de har i dag heller. I år 1954 måtte kommunen sette inn en av de nye "bulldosere" som nå hadde blitt lansert i Norge for i det hele tatt å greie å få veiene fri for snø. Mye snø ble også kjørt bort og dumpet på passende plasser i området, noe som også skapte problemer.
Bonden på Søndre Høybråten gård fikk ikke benyttet ett av jordstykkene sine denne sommeren i 1954 på grunn av svære
snøhauger som ikke ville forsvinne om våren.
I slutten av juli ble det den gang vedtatt av kommunen å engasjere Brannvesenet til å forsøke å vanne bort den gjenstridige snøen. Det gikk for så vidt greit etter hvert, snøen ble til slutt borte like før den første nysnøen igjen kom i oktober.
Ungene fra Stovner gikk mye på ski til skolen de gangene det var mye snø og gjensnødde veier. Til og med postbudet gikk på ski på ruten sin når det var slike forhold, de som var avhengig av å måtte ta seg frem til toget i dyp snø på beina hadde det nok mye verre.
Og en kald vinter ble avløst av en varm og tørr sommer. Fra mai til september kom det ikke en regndråpe og brønnene begynte å gå tørre. I juli tørket gresset og snart tørket også løvtrærne. Jernbanen måtte innstille en lang rekke tog på grunn av gnistfaren, og en del bønder måtte gå til nedslakting på grunn av mangel på høy.
Det som bonden slo av gress trengte ikke henges opp på hesjer, det var nok å la høyet ligge på bakken, og heller snu på det et par ganger der det lå. For høyet var tørt nok til å kjøres direkte på låven.
Hvis dette med tørking av høy ikke ble tatt seriøst nok, kunne fuktig høy som var på låven i verste fall avgi så mye varme at det kunne bli selvantennelse og derved brann, og det er enhver bondes mareritt.
Men selv om året 1947 var det året som eldre folk husket best, ble det ikke noe bedre året etter, men det er vel slik at har et årstall først festet seg hos folk så var det ofte det året en snakket om og sammenliknet med. I allfall kom den neste vinteren kom med like mange kuldegrader som holdt stand helt frem til våren, og sommeren kom like tørr som forrige år.
At Stortinget den 7. november 1947, vedtok en ny lov der alle hadde krav på tre ukers ferie, var en mager trøst da, for det å reise på ferie var fortsatt bare forbeholdt noen få. Men de som fortsatt bare benyttet den lille hytta på Stovner som sommerbolig, kunne nå i allfall nyte sommeren på landet i tre deilige varme uker.
Først i august kom regnet. Det startet med kraftige tordenbyger. En kvinne som sto ved kjøkkenbenken i et hus i Ruths vei fikk den gang merke naturkreftene da lynet slo ned i det elektriske anlegget. Lynet kom ut fra komfyren og gikk over til kjøkkenbenken der kvinnen ble truffet.
Naboene som registrerte dette kraftige lynnedslaget ventet ikke å se henne i live, men da de kom frem sto hun fortsatt på kjøkkenet og holdt venstre hånd på et lite brannsår på den høyre underarmen. Bortsett i fra at hun ikke hørte en lyd på flere uker, var et lite sår på underarmen den eneste skaden hun fikk.
Været var selvfølgelig noe folk var opptatt av til alle tider. Fra å tolke alle mulige værtegn som bygdefolk hadde lært seg gjennom generasjoner, ble Det norske meteorologiske institutt opprettet den 1. desember 1866. Det var ingen radio til å formidle værmelding før etter år 1933, da radioen begynte sine prøvesendinger fra Tryvann.
Men den første norske avisen som ble utgitt daglig, og som var utgitt siden år 1830, var det mediet hvor værmeldinger kunne formidles. Avisen "Norske Intelligenz-seddeler" som hadde tidligere fra år 1763 vært ukeavis, men hvem var interessert i å bli varslet om været fra dagen i går.
For å formidle værmeldingene tidligere enn hva avisene kunne klare, hadde jernbanen et tilbud til folk som bodde langs hovedbanen. Togene ble påsatt spesielle symboler som fortalte hva slags vær som var varslet, og når røyken fra 8.30 toget som kom fra Kristiania ble synlig i horisonten, stanset alle opp og ventet spent til toget passerte.
Hvit trekant varslet pent tørt vær, en firkant varslet regn, mens en trekant over firkant varslet ustabilt vær. Folk nærmere byen som hadde utsikt til St. Hanshaugen hadde et tilsvarende værvarslingstilbud med tilsvarende symboler som ble satt opp i et tårn på toppen av haugen.
Før utbyggingen startet på Stovner var det store åpne flater mange steder, og dette ga ofte som resultat at nordøsten fikk fritt spillerom over jordene. Det var mye vind og snøfokk som skapte store snøfonner i sørhellinger. På sørenden av Stigjordet, der Stig skole ligger i dag, var det enkelte år snøfonner på fem meter i høyden.
Det kunne blåse friskt fra nordøst der vinden hadde fri vei på de åpne jordene. En dag før jul et år skulle Ole Stig hogge et stort juletre som han skulle levere til Høybråten kirke. Et prektig tre hadde han funnet for lenge siden i den skogen som i dag er borte og erstattet av Stigenga borettslag. Som vanlig var det unger med på turen for det å kjøre hest var alltid noe stort, og etter at treet vel var plassert på sleden, var det tid for transport til kirken.
Inne i skogen var det lunt men vinden tok godt i tretoppene og snøfokk drev tett på åpne plasser. Når denne sleden med bonden selv, unger og juletre godt surret fast kom ut av skogen, kom en kraftig vindkule som veltet både hest og slede. Det ble et kolossalt virvar en liten stund, men alle var like hele selv om de så ut som snømenn, også juletreet var like helt.
Hesten skjønte ikke så mye av hva som skjedde der den møysommelig kom seg på bena igjen, ristet litt på seg og fnyste foraktelig, men snart kunne alle fortsette turen. Høybråten kirke hadde ett flott juletre fra Stigskogen den julen også.