Våre byplanleggere og private arkitekter vil alltid komme med nye forslag til utbygging, for dette er jo en del av jobben de har. Og våre bystyrepolitikere står med ryggen mot veggen når det gjelder nye boligarealer, for noen videre utvidelse av bebyggelsen i Oslo utover markagrensen er tabu. Men det er stadig behov for areal til ny boligbebyggelse innen kommunen, og derfor letes det hele tiden med lys og lykte etter nye potensielle boligområder.
Det var derfor ikke til å unngå at det høsten 1985 kom et forslag om utbygging på de åpne arealene mellom Trondheimsveien og Tokeruddalen, som nå ble brukt som lekeområde og luftegård for bydelens hunder. Men i tillegg til å være luftegård for hunder utgjorde dette åpne arealet en grønn lunge i bydelen.
Forslaget innebar en betydelig utbygging i dette området, og det var ikke til å unngå at lokalpolitikerne i Stovner bydel skvatt litt i stolen der de så for seg ennå flere innbyggere i bydelen, og at nok et viktig grøntområde skulle forsvinne.
Bydelsutvalget kom med en kraftig reaksjon mot planene og greide tydeligvis å si godt nok i fra, for disse utbyggingsplanene ble lagt i en eller annen skuff og kom aldri mer direkte på bordet. Men ble i stedet liggende som en lagnad i bakgrunnen, der den alltid dukket opp ved spesielle anledninger.
Men bydelspolitikerne skjønte at dette området hadde kommet på dagsorden i en eller annen instans, og at det kunne komme nye fremstøt om utbygging i området når en minst kunne vente det. Så når bydelsutvalget fikk besøk fra noen representanter fra golfmiljøet i Oslo en vinterdag et par år senere, der de la frem et sterkt ønske om å få disponere dette arealet til en golfbane, hadde de tydeligvis kommet på et riktig tidspunkt.
De hadde truffet de lokale partiene i det gode hjørne, for arbeidsutvalget lot disse golf folkene få god tid til å komme med sine argumenter. Og de gikk igjen med klare signaler om at en søknad om å få disponere arealet ville få seriøs behandling. Nå er det ikke bydelsutvalget som har avgjøringsmyndighet i slike eiendomssaker, men de har en klar rett og plikt til å komme med forslag og anbefalinger. Og når denne saken noe senere kom til behandling i bydelsutvalget var det i forkant kommet inn signaler om at noen av partiene i bystyret gjerne så at dette området ble brukt til golfformål.
For tydelig å sette sakens kjerne selve grøntarealet i det rette perspektiv, kom det fortsatt signaler om nye forslag til boliger i dette området. Og på grunn av disse signalene fikk golfinteressene flertall i bydelsutvalget, for partiene i bydelsutvalgene hadde aldri latt et forslag om golfbane på dette stedet få flertall, hvis ikke trusselen om denne utbyggingen hadde ligget og lurt i det fjerne.
Et annet viktig moment i saken var at selv om bydelens politikere alltid var opptatt av at bydelens befolkning skulle få dekket sitt behov for arealer til rekreasjon og lek, var de ikke så begeistret for arenaer som skulle trekke større mengder publikum. For publikum fra andre steder kom gjerne i egne biler og bilparkering i veiene var allerede et stort problem i bydelen. Stovner bydel hadde allerede erfaringer fra andre arenaer i bydelen når det ble arrangert større stevner.
Disse golfmenneskene fikk allikevel gode poeng på sin sjarmoffensiv der de fikk sin golfbane på dette arealet, til tross for en viss skepsis fra politikerne i bydelen. Og allerede i år 1988 ble Groruddalen golfklubb stiftet for da å bruke de neste årene på å gjennomføre planene for den nye golfbanen som åpnet året 1991.