Karl XII ble født på Stockholms slott den 17 . juni 1682 av foreldre Carl XI og Ulrica Eleonora av Danmark. Den 5. april 1697 døde Carl XI og Karl XII ble Sveriges konge bare 15 år gammel. Først som umyndig konge der enkedronning Hedvig Eleanora var hans formynder.

Stockholms middelalderslott "Tre kronor" ble ødelagt av brann den 7. mai så kongefamilien flyttet inn i "Wrangelska palasset" på Ridderholmen. Senere dette året, den 29. november, ble Karl XII myndig konge og kronet i Stockholms storkirke den 14. desember. Hans valgspråk var: Dominus protector meus (Herren er min beskytter).

Etter Carl XI's død så Sveriges rivaler rundt Østersjøen sin sjanse. Fredrik IV av Danmark og August II av Polen-Sachsen dannet ett angrepsforbund i september 1699 mot Sverige og Finland. Tsar Peter I av Russland sluttet seg til dette forbundet i november som gikk til angrep på Sverige i 1700.

Under Karl XII ble det svenske hegemoniet redusert både i Norden og på kontinentet fordi krigføringen ikke ble begrenset til realistiske mål. I den endeløse rekken av slag var kongen selv feltherre, og han oppholdt seg utenfor Sverige i 18 år.

Karl XII gikk i land på Sjælland med 5000 soldater og tvang Danmark til å slutte fred. Svenskene angrep etter at en saksisk armé gikk til angrep på Livland den 11 februar 1700 og Danmark angrep Sveriges allierte Holstein-Gottorp.

Med støtte av en engelsk-nederlandsk flåte gikk Karl XII i land med 4000 mann ved Humlebaek på Sjælland den 25. juli. Danmark inngår fred i Traventhal og trekker seg ut av angrepsforbundet den 8. august 1700. Den svenske styrken vender tilbake til Sverige i slutten av august.

Russerne gikk til angrep i Livland i september og beleiret Narva. Med sin hær vant Karl XII samme året noen raske seire over dansker og russere. Karl XII beseiret den russiske hær i snøværet ved Narva i januar 1701, før han flyttet krigsskueplassen til Polen, der han ledet felttog og holdt hoff i flere år. Han vant en rekke seire etter han steg i land med sin arme i Pernau i Livland i oktober og beseirer russerne ved Narva den 20. november 1700.

En saksisk arme blir slått ved floden Duna den 9. juli 1701. Han klarte å få avsatt August II den sterke som var konge i Polen. Karl XII får August II til å si fra seg kronen og si opp alliansen med Russland. Den svenskvennlige Stanislav Leszczinski ble valgt til konge av den polske riksdagen i Warszawa etter påtrykk fra Karl XII i stedet for August II. Og freden i Altranstadt den 14. september 1706 betegner høydepunktet i hans karriere.

Da Karl XII var på krigstokt i Polen og Ukraina, ble det svenske Baltikum lagt åpent for Peter den store som invaderte Baltikum i november, også Finland ble erobret. Og russiske flåtestyrker herjet langs de svenske kyster. St. Petersburg ble bygget på okkupert svensk område av tsar Peter i 1703.

Og i 1708 følte Karl XII seg sterk nok til sammen med den nye polske kongen Stanislaw Leszczynski å angripe Peter den store. Felttoget mot Russland endte med katastrofe. Hertugen av Marlborough besøkte Karl XII i Altranstadt i april 1707, før den svenskfinske armeen marsjerte østover mot Russland i slutten av august samme år.

Parallelt med "Den Store nordiske krigen" pågikk den Spanske tronfølgerkrigen mellom Frankrike og dets motstandere. Etter freden i Altranstadt 1706 forsøkte hertugen av Marlborough å engasjere Karl XII i den Spanske tronfølgerkrigen

Karl XII beseiret en russisk arme ved Holovzin i juli 1708, men måtte avbryte felttoget og marsjere sørover mot Ukraina på grunn av den strenge kulden.

Den 1. mai 1709 innleder Karl XII beleiringen av Poltava. Det blir mange trefninger og Svenskekongen såres i foten den 17 juni. Den svenskfinske arméen beseires ved Poltava den 28. juni, og arméen kapitulerte ved Perevolotjna den 1. juli, og ble ført til Sibir i fangenskap.

Karl XII måtte flykte til Tyrkia og ankommer til Bender den 24. juli. der han etter tyrkernes overfall på hans leir i Bender, levde som statsfange. Karl XII ble der i fem år mens han gjorde noen gåtefulle forsøk på å få sultanen til å gå i krig mot tsaren. Karl XII forlater byen Demotika i nåværende Hellas i september 1714 for å vende hjem. Etter et berømt sammenhengende ritt fra Pitesti til Stralsund (2175 km på 14 dager), nådde han Sverige den 11. november 1714.

I kongens fravær hadde den såkalte defenskommissionen tatt seg av forsvaret på svensk jord. Den hadde imidlertid ikke klart å forhindre fiendene i å okkupere Østersjøprovinsene og Finland. Men defenskommissionen var uenige seg i mellom, og kongen forsøkte ved hjelp av forhandlinger og et nytt felttog mot Norge å redde Sverige som en stormakt. Danmark erklærer krig igjen og en dansk armé gjør landstigning ved Råå i Skåne i november 1709.

Greve og feltmarskalk Magnus Stenbock beseiret den dansk invasjonshæren ved Helsingborg i februar 1710. Magnus Stenbock seiret også over danskene i Tyskland i 1712, men måtte kapitulere ved festningen Tønning i 1713. Der satt Magnus i fangenskap til sin død i 1717. I februar 1714 ble hele Finland okkupert av russerne.

Karl XII residerer en stund i Stralsund der han også treffer baron von Görtz den 22. november 1714, og begynner å benytte baronen som rådgiver. Når Karl XII kom tilbake til Sverige var den politiske og militære situasjon katastrofal. Sverige ventet da ett stort angrep mot landet, i hovedsak et angrep rettet mot Skåne.

Preussen erklærer krig i juli 1715, og Hannover erklærer krig i oktober samme år. Karl XII's farmor enkedronning Hedvig Eleonora, dør i Stockholm den 24. november 1715. Hun blir begravet i Riddarholmskyrkan. Den 13. desember forlater Karl XII Stralsund og slår seg ned ved Skåre, et sted nær Trelleborg. Året etter i 1716 bosetter Karl XII seg i Lund der han planlegger det første angrepet mot Norge.

Men den nordiske krigen etter Karl XII's hjemkomst i 1715, var danske og norske styrker i stand til å vinne. Dette innvarslet en helt ny militær situasjon i Norden, og da han første gang gikk til et større angrep mot Norge i 1716 møtte han motstand.

Søndag 8. mars 1716 oppdaget noen bønder en stor hær med svenske karolinere som sto ved grensa mot Norge. Karl XII gikk med 3000 mann mot Gjelleråsen og General Mörner gikk med 4000 mann nordover. De skulle møtes i Kristiania for å ta Akershus festning med et lynangrep og så erobre Norge.

Med hjelp av varslingskjeden (vardene), rakk nær 1000 norske soldater å befeste forsvarsskansene på Gjelleråsen og Bakås. Varslingen besto i at det som i en stafett, ble tent opp bål, fra svenskegrensen og fra høyde til høyde til varslingen nådde Kristiania. Varden som ligger rett til venstre når kongeveien nærmer seg toppen, var et ledd i en varslingskjede som strakte seg fra Magnor til Akershus festning. En var den gang som nå, avhengig av å få et så tidlig varsel som overhodet mulig, for det vil alltid ta noe tid å få store styrker på plass. Kommanderende general H. B. Lützow (1654-1729), hadde da sendt forsterkninger til skansene.

Den som har ferdes en del i Oslomarka og egnen omkring, har sikkert støtt på åser eller fjell hvor navnet har sammenheng med ordet vete (oldn.viti) eller varde. Det viser at stedet har vært plass for en av de gamle krigsvarder som har vært omtalt i Norgeshistorien helt fra sagatiden og fram til 1814.

Vi har to perioder hvor vi hører mye om vardebygging og vardetjeneste. Fra Håkon den godes tid på midten av 950-tallet og til begynnelsen av 1300 tallet og fra Christian IV`s tid, på begynnelsen av 1600-tallet fram til 1814.

På militærkartet fra 1797 er det tegnet inn en varde på toppen av Gjelleråsen. Området kalles fremdeles for Varden. Ordet varde er en forvansking av det gammelnorske ordet vitavørd som betyr signalvakt. I vardestua var det som regel åpninger i alle fire himmelretninger for at vardevaktene lett skulle se signalbålet fra en annen varde. Varden besto av 3-3,5 meter lange stokker eller kløyvingen stablet sammen på et svaberg eller i en steinring med 4-5 meters diameter.

Når det så ut til å gå mot ufredstider, ble vardene fast bemannet (2 mann om gangen). Hvis vardevaktene så en fiendtlig flåte på 5 skip eller mer som stevnet inn mot kysten, eller de så en hær som rykket over grensen, ble varden tent. Når de så det på den nærmeste varden, tente de sin varde. Slik kunne melding gå over hele eller store deler av landet.

I generalmajor Reichweins kopibok fra 1653 er varden på Gjelleråsen beskrevet. Den var en del av en varderekke fra Magnor over Malmeberget (Eidskog), Trøgstadberget (Kongsvinger), Varberg (ved Skarnes), Eieberg (Nes), Hekseberg (Sørum), Gjelleråsen og til Akershus festning. I dag er det vanskelig å finne rester etter denne varden i terrenget på Gjelleråsen, men stedet er merket med et skilt av Groruddalen Historielag.

Skansene hørte til et forsvarssystem for å stå imot fiendtlige angrep fra øst, over Romerike, mot Kristiania. De skogrike åsene, som Akersdalen er omgitt av, dannet i tidligere tid et naturlig vern. For transport av mennesker og varer var det tre alternative veier inn til Kristiania fra Øst, og to av alternativene måtte passere Grorudporten som er en linje mellom Romsås og Ellingsrud.

Den nordligste veien fra Hadeland og Nittedal over Bjøråsen til Grorud ble i mange år kalt Den Bergenske Kongevei eller postvei. Den gikk gjennom skogen fra Grorud til Skytta i Nittedal og videre nordover. Den midterste veien mot Kristiania var Oldtidsveien over Gjelleråsen. Den sørligste veien var tømmerveien fra Sagdalen og vestover til Kristiania.

Forsvarslinjen Gjelleråsen og Bakås var befestet av norske soldater, og det var stor militær aktivitet bakover. Stovnerbygda kom i sentrum for den norske forsvarsaktiviteten, da bygda lå rett bak forsvarslinjen.

Svenske speidere hadde i flere dager observert at skansene ved Gjelleråsen var meget godt befestet, og at nordmennene var mange. Svenskekongen som hadde sin kommandoplass ved Langvannet, fikk melding om dette. Nitelva i Skedsmo var også en hindring for svenskehæren i disse aprildagene. Isen på elva var i oppløsning slik at folk og hester ville gå igjennom. Så Karl XII valgte å ta en annen fremrykningsvei til Akershus festning.

Oberst Caspar Schøller ble gitt oppgaven å lede et oppbud av Romeriksbønder som foged Johan Henrik Munch hadde samlet. Han forlot hovedstyrken med en løytnant og 50 dragoner. Ferden gikk via Harestuaskogen til Skedsmo 18. april der Schøller overtok kommandoen over oppbudet. Dagen etter kom han til Valstadsundet hvor den svenske obersten Turo Bjelke sto på vestsiden.

Like før hadde en svensk straffeekspedisjon ledet av rittmester Køler og 60 dragoner kommet seg over Nitelven til Skedsmo prestegård for å fange soknepresten. Denne hadde vært ulydig mot svenskenes ordre om å lese opp for menigheten "kontribusjonsplakaten". Presten hadde kommet seg unna. Før rittmesteren vendte tilbake la han igjen en ordre til presten at han skulle melde seg for oberst Bjelke, ellers ville de brenne prestegården. Oberst Bjelke fordelte sine tropper på de to sundene der de oppførte brystvern av tømmer.

Oberst Bjelke forlot Valstadsundet 19.april. Isen var for tynn til at han våget seg over, så det ble ingen kamp. Den 20.april og dagen etter kom både svensk infanteri og kavaleri til Nitsundet. Den ene dagen var også Karl XII tilstede er det blitt sagt. På østsiden fikk nordmennene forsterkning av de to opplandske kompanier under ledelse av oberstløytnant Iver Coucheron. 

 Nordmennene la ut hindringer på elvebunnen slik at hestene ikke kunne vade over. Det ble ingen kamp der heller, bare noen skudd tvers over elven. Da svenskene dro seg helt tilbake besatte oberst Schøller også Gjelleråsen. Der ble det senere en blodig kamp.

Svenskene forsøkte først å ta seg forbi ved Bakås ved Ellingsrud med hæren sin. De kunne gå over myrer som ennå var frosne, men hver dag på denne tiden kunne det komme mildvær som ville gjøre det vanskelig for hester å gå denne veien. Denne veien var mye brukt til tømmerkjøring, og karavanene med tømmersleder var mange og lange på vinterstid. Men på våren og sommeren måtte tømmerkjøringen stanse, det myrlendte landskapet var da overlatt til seg selv.

Karolinernes fremrykning ble hindret ved Bakås av tunge stokker som var lagt tvers over veien i en konstruksjon der stokkene struttet til alle kanter. De norske forsvarerne åpnet ild med kanoner og håndvåpen da svenskene kom frem til sperringene, og de svenske tapene ble så store at Karl XII valgte å trekke styrkene tilbake. Den 17. mars bestemte han seg i stedet for å gå sørover mot Enebakk for å komme til Kristiania fra sør.

Svenskene passerte Glomma neste dag og den 19. mars møtte Karl XII general Mörner i nærheten av Moss. Derfra gikk de sammen videre mot Kristiania. Alle hovedveiene fra Moss og til Kristiania var stengt, så Karl XII og karolinerne måtte gå på sideveiene. Det forsinket dem ganske mye, men svenskekongen hadde tidligere hatt lærde menn inne i Norge for å lage kart, så han visste hvor alle de små og store veiene var.

Den 21. mars red de svenske karolinerne mot Kristiania over isen på Bunnefjorden, og de norske soldatene begynte å forberede seg. Neste dag kom Karl XII til Kristiania, og han tok over byen. Svenskene prøvde å ta Akershus festning også, men det klarte de ikke. Akershus festning har svenskene bare fått lov å se fra innsiden som krigsfanger, eller som turister i våre dager, for de greide aldri å ta seg inn i festningen under disse fremstøtene. I stedet bodde Karl XII og kavaleriet i mange av Kristiania`s bygninger.

Akershus festning har måttet tåle mange beleiringer i sin lange historie. Festningen er først omtalt som en kongsgård på begynnelsen av 1300-tallet og må allerede den gang ha vært befestet, fordi den ble utsatt for en beleiring i år 1310. Kong Christian II forsøkte seg i årene 1531 og 1532 uten hell, før kong Karl XII også slo leir utenfor festningsmurene i år 1716, i god avstand fra festningskanonenes rekkevidde.

Der ble de i fem uker. Svenskene som beleiret Akershus festning, slapp ofte opp for mat og måtte stadig sende provianteringspatruljer østover mot Skedsmo. Under disse toktene kom ofte svenske patruljer i kamp med norske styrker. Men etter hvert ga svenskekongen opp. 

Etter cirka en måned i Kristiania fant Karl XII ut at han holdt på å bli stengt inne i byen, så han tok med seg noen hundre mann opp til Gjelleråsen. Der angrep han skansene og brant opp alt som var av tre. Mange gårder på Romerike ble plyndret og brent etter at Karl XII forlot Kristiania og trakk seg ut av Norge med kavaleriet sitt.

Angrepet mot Akershus festning førte til en forsmedelig retrett for krigerkongen. To år senere den 30. november 1718, møtte Karl XII sin skjebne en desemberkveld ved Fredriksten festning i Halden. Den tilsynelatende ubetydelige åsen nord for Stovner hadde bidratt med sitt for Norges historie.