De gamle norske kongene levde som regel i lovformelig ekteskap med en dronning av kongelig byrd og hun kunne komme fra svensk eller dansk ett. Men de levde ikke alltid monogamt, det var mange sidesprang i ekteskapet, og det ble derfor ofte også født barn utenfor ekteskap.
Og det er ikke vanskelig å forstå at det ble problemer når flere uekte kongssønner krevde rett til tronen, slik at flere samtidig oppnådde kongsnavn og myndighet. Nå hadde det gått bra i de hundre årene som hadde passert etter at Olav den hellige falt i slaget på Stiklestad den 29. juli 1030.
Det skyldtes nok mye at Norge var stort nok til at det uten vanskelighet kunne deles med flere, og i denne tiden hadde Norge hatt bare én konge om gangen. Men det skyldtes nok mer at staten som institusjon betydde så lite makt for kongen at det i grunnen ikke var noe å krangle om.
Men statsmakten økte i omfang og innhold slik at det å være konge etter hvert betydde noe mer enn kongelig verdighet. Og freden mellom flerkongene var truet hvis de fikk leve, ikke minst på grunn av mangel på et system for tronfølger.
Så da Sigurd Jorsalfar døde i år 1130 brøt borgerkrigene ut. Som et produkt av fedrenes ekteskapelige sidesprang, dukket stadig nye kongsemner opp, samlet en flokk av tilhengere rundt seg, og lot seg bli hyllet til konge. Norges trone ville kunne gripes av alle og enhver, og reell kongelig byrd var ikke nødvendigvis en betingelse for de kongsemner som dukket opp.
Ingen av dem var født av dronning, og rett som det var måtte et kongsemne bære eller gå barbeint på glødende jern, for ved hjelp av de gamle gudene, bevise at han hadde hatt en konge til far.
Den mest vanlige metoden var å ta et stykke jern fra en gryte med kokende vann, og så gå ni skritt med det varme jernstykket i hendene. Denne måten å avgjøre sannheten i en sak på overlevde vikingtiden, også Inga fra Varteig bar jernbyrd for sin sønn Håkon Håkonsson (1217 - 1263).
En kunne også gå tolv skritt over glødende plogjern for å bevise sannhetsgehalten i en påstand eller sin uskyld. Føttene ble undersøkt etter tre dager, hvis sårene da var rene og uten infeksjon ble påstanden, eller uskylden ansett bevist. Harald Gille, konge i Norge fra år 1130 til 1136, beviste sin rett til tronen på denne måten.
Det var den kristne kirke som introduserte vikingene for disse "gudsbevis", men det var også kirken som avskaffet dem i år 1247.
Kongemnene kjempet mot hverandre og det ble en tid med drap, smerte og plyndring. Men disse borgerkrigene var ingen krig som bøndene var opptatt av, det var stort sett en kamp mellom ærgjerrige fyrster og fyrstenes like ærgjerrige hirdmenn.
Den vanlige bonde var uinteressert og tok ikke standpunkt for noen av dem. Men etter hvert ble det et dypere innhold i striden, og det dannet seg partier eller grupper som samlet seg rundt et eller annet kongsemne, for å kunne forfekte egne synspunkter gjennom ham.