Staten hadde etter 1500-tallet økt sin makt i høy grad, og det enkelte menneske fikk større og flere plikter overfor staten. Det betydde også flere offentlige inngrep på områder der staten tidligere hadde vært uvirksom. Det ble flere offentlige tjenestemenn, og det enkelte menneske måtte i høyere grad rette seg etter disse. Mens bøndene tidligere bare måtte møte til krig bare når fienden sto i landet, ble de nå utskrevet til militærtjeneste, og fikk da noen dagers eksersis hver år.
Nordens politiske arena ble fortsatt dominert av arvefiendene Danmark og Sverige. Og da Norge nå var et lydrike til Danmark ble landet vårt stadig innblandet i en lang rekke blodige kriger. Den første alvorlige styrkeprøven var den nordiske syvårskrigen (1563-1570). Kalmarkrigen (1611-1613) som omhandlet svenskenes adgang til havet fra Østersjøen og over Finnmark, var en fortsettelse av disse feidene.
Men den avgjørende forandring i maktbalansen inntrådte på midten av 1600 tallet, etter en ny krig mellom Norge og Sverige (Hannibalfeiden 1644-45), da Norge måtte gi fra seg Herjedalen og Jemtland. Også Danmark mistet da store landområder til Sverige.
Det var fortsatt ufred mellom de fyrstelige arvefiendene og det var stadig små kriger. Bare for at en eller annen fyrste ville ta revansj, uten at det påvirket styrkeforholdet nevneverdig. Sverige var lenge en stormakt, men etter den store nordiske krig (1700-1721), tapte Sverige sin stormaktsstilling under kong Karl XII.