Senere på dagen den 9. april kunne folk på Stovner registrere de tyske troppene som tilhørte 196. divisjon under kommando av general Pellengahr på vei nordover. Ved Gjelleråsen skilte disse troppene lag der noen dro nordover mot Hadeland, og andre østover mot Eidsvoll. Noen Stovnerfolk hadde allerede reist før tyskerne nordover den dagen.
Ole Stig og flere møtte de norske styrkene ved Stryken der de sluttet seg til den raskt oppsatte hæravdelingen. De tyske troppene som rykket nordover
kom ganske snart i en blodig kamp med norske styrker ved Stryken. Og videre langs Hadelandsveien flere steder nordover. Også på riksveien ved Mjøsa kom tyskerne i kamp med norske styrker
allerede ved Minnesund.
Dette var kamper som tyskerne militært sett var nødt til å vinne til slutt. Men de norske styrkene greide med denne oppholdende striden å sinke tyskerne tilstrekkelig nok til at kong Haakon VII, regjeringen og Stortinget kunne bli ferdige med en del viktige møter etter hvert som de stadig reiste nordover. Og regjeringen fikk derved de nødvendige fullmakter til å fortsette sin virksomhet fra England under krigen, som skulle komme til å vare i fem år.
Dagen etter den 10. april ble folk i Oslo lammet av rykter om at Oslo ville bli bombet av engelskmennene, og at det var gitt ordre til befolkningen om å evakuere. Disse ryktene spredte seg raskt, og folk ble grepet av panikk. Butikker og kontorer stengte og folk dro i store skarer ut av byen. Folk på Stovner måtte ta i mot både kjente og ukjente fra byen og innkvartere disse. Og var det ikke trangt fra før i små hus ble det trangt nå, der gjestene lå og sov på alt mulig som det var mulig å ligge på, og alle rom var benyttet.
Høybråten skole ble stengt da skolen også måtte innkvartere evakuerte. Men etter noen dager hadde de fleste reist tilbake til byen igjen da det ikke kom noe angrep, og tingene begynte å komme litt til ro. Høybråten skole ble besatt av tyske tropper noe senere den første uken, de kom på fredag den 12. april med 600 soldater, og hele skolen ble da tatt i bruk av tyskerne. Men søndag den 14. april reiste mange av tyskerne videre for å gi seg i kast med de norske styrkene som hadde gitt tyskerne større problemer enn de hadde regnet med.
Men det var fortsatt en del tropper igjen på skolen, og skoleplassen var full av hester og vogner. Det ble lite med undervisning den uken, men lærerne prøvde å gi de eldste klassene et par timer undervisning om dagen. Ungene måtte stoppe foran den tyske vakten som sto i skoleporten og der vente til læreren kom og hentet dem. Hver eneste lærer måtte få utferdiget en passerseddel for å slippe inn på sin egen skole. Men torsdag morgen den 18. april reiste de siste tyskerne bort, og etter en storopprydding ute og inne kunne skolen etter hvert begynne å fungere igjen så godt det lot seg gjøre.
Ut over våren og sommeren skjedde det ikke så store ting her på Stovner. Det kom av og til noen tyske patruljer som så seg litt rundt og forsvant igjen. De var innom noen av gårdene for å sikre seg noe mat og rekvirerte hester. Men Stovnerbygda som resten av landet gikk fem mørke år i møte. Dels på grunn av selve okkupasjonen med den uhygge og lidelse den brakte med seg, men også på grunn av den totale fysiske mørklegningen.
Ikke et lys var det tillatt å tenne utendørs når mørket falt på, og skulle det tennes lys innendørs måtte alle vinduer tildekkes med spesielle blendingsgardiner. Dette resulterte i at hele landet var mørklagt når kvelden kom, og det ble ikke tatt nådig opp hvis noen syndet mot denne blendingen. For tyskerne ville ikke at allierte fly skulle se lys fra hytter og hus om natten, for ved hjelp av disse lysene kunne flyene finne ut hvor de var.
Vidkun Quisling hadde allerede i radioen den 9. april gitt tilkjenne sitt svik mot landet, og tok nå mål av seg til å bli regjeringssjef i Norge.
Men det må ha vært en stor skuffelse for Quisling som hadde så store tanker om seg selv, å bli redusert til å være løpegutt for Reichskommisar Josef Terboven som var den egentlige sjefen i Norge.
Og det var han som holdt sin store politiske tale den 25. september 1940 da den nye ordningen i landet ble proklamert. Ikke Quisling.
De politiske partiene i Norge ble oppløst og forbudt, og alt organisert arbeide som ikke var velsignet av det nye herrefolket var forbundet med vanskelige arbeidsvilkår. Det ble også gjort forsøk på å sette i system en nazifisering av idretten og arbeidstjenesten. Det eneste tillatte politiske parti var Nasjonal samling.
Hirdfolk reiste rundt i bygdene for vise seg frem for folk med sine køller, ridebukser og skaftestøvler, som skulle være et symbol på makt og den nye orden, men folk tolket symbolene på sin egen måte og snudde rett og slett ryggen til. Men det var ikke til å unngå at nazistene følte seg provosert og startet slagsmål.
Hirden som var en håndplukket flokk av Quislings egne partifeller, begynte også noe senere å trakassere jødene etter de beste forbilder fra
Hitlers nye Tyskland, det tredje Rike. Nazistenes
rike,
Det skulle bli mye verre, men den virkelige grusomme sannhet fikk folk først kjennskap til etter krigen.
Da verden fikk kjennskap til at Hitlers eget "Schutz-Staffel" bedre kjent som SS, med Heinrich Himmler som sjef, hadde greid å ta livet av ca. 12 millioner mennesker i tyske tilintetgjørelses leirer. Mennesker som ikke hadde gjort annet galt at de så litt annerledes ut, eller som hadde litt andre meninger eller religion enn de selv.
Quisling og hans medsammensvorne holdt hyppige taler i radioen, men dem var det få som lyttet til. Hver kveld kunngjorde Oslosenderen navnene på de som hadde blitt skutt av tyskerne denne dagen. Og folk lyttet i maktesløs uhygge for å høre hvem som ikke skulle oppleve neste soloppgang. Dette var mennesker som kunne ha blitt arrestert av tyskerne tidlig om morgenen, for samme dag å bli dømt til døden av en standrett. Mange ble kjørt i lastebiler til Trandumskogen for å bli skutt der, andre ble skutt på Akershus festning.
I stedet begynte folk å lytte til nyhetssendingene fra BBC, og de norske sendingene som
etter hvert kom i gang fra London.
Dette likte ikke nazistene så en dag fikk alle nordmenn ordre om å innlevere sine radioer på et nærmere angitt sted, og fra den dagen var radioen forbudt.
Men det var en del som trosset dette forbudet, og oppfinnsomme mennesker fikk bygget om radioapparatene, slik at de kunne gjemmes bort men samtidig lett kunne tas i bruk når de ville lytte på radio.
Stemmen fra London ble et begrep blant radiolyttere i Norge under andre verdenskrig. På langbølgen kunne du ta inn de frie norske sendingene fra BBC. Bak disse programmene stod NRK-medarbeidere som fulgte den norske regjeringen i eksil da tyskerne okkuperte Norge. Stemmen fra London ble etter hvert en viktig moralsk støtte i motstandskampen mot nazistene.
Det
var Toralv Øksnevad som først og fremst ble forbundet med "stemmen fra
London". Fra august 1940 var han på plass i England for å lede de frie
sendingene som på folkemunne ble kalt "London Radio".Og etter hvert kom det forordninger for både det ene og det andre, etterfulgt av klare advarsler om straff og forfølgelse for de som ikke fulgte bestemmelsene. Skutt blir den som ......... var gjerne trusselen bak disse ordrene, og dette var ikke tomme trusler. Det å bli tatt med et radioapparat var nok til at folk i heldigste fall "bare" ble satt i fengsel.