Statsmakten hadde vært svekket siden svartedauden og den norske adelen var kraftig redusert. Dette hadde nok en medvirkende årsak til at Norge som en selvstendig stat bukket under, og sank ned til å bli et dansk lydrike fra år 1389. Da reformasjonen kom til Norge i år ca 1537, og Kong Christian III hadde drevet den siste forsvarer av norsk selvstendighet, Erkebiskop Olav Engelbrektsson på flukt, ble kirkegodset beslaglagt av kronen, og bøndene på Stovner hadde fått nye herrer.
Norge blir dansk lydrike.
Christian IIIs håndfesting av 1536 innleder nesten 400 år i forening med Danmark. Norge omtales her som et rent lydrike under Danmark:
"Efterdi at Norges rike nu så forringet er både av makt og formue, og Norges rikes innbyggere ikke alene formå at underholde dem en herre og konge ... da skal det herefter være og blive under Danmarks krone, liksom et av de andre lande, Jylland, Fyn eller Sjælland er, og herefter ikke være eller hete intet kongerike for seg, men et ledemot av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid."