På slutten av 1700-tallet oppfant skotten A. Meikle en treskemaskin som arbeidet etter et helt nytt prinsipp; kornet ble ført gjennom to riflete valser, mot en hurtig roterende slagvinde som pisket aksene av kornet.
I
de første tiårene etter 1800 var dette et eksklusivt fenomen blant storbønder,
men innen utgangen av 1850-årene hadde den trengt dypt inn i norsk landbruk.
Sist på 1800-tallet ble et nytt treskeprinsipp utviklet med piggtreskeren, noe som særlig fikk betydning på mindre maskiner.
Drivkraften var håndkraft for de minste og hestevandringer for de større. De første vandringer var av den stående typen, hovedsakelig bygget av tre.
Etter
hvert kom liggende vandringer av støpejern. Men vandringene krevde minst 2, og
gjerne 4 eller flere hester. Dette var en klar begrensning for spredningen av de
store treskeverkene, og de små håndtreskemaskinene kom til å bety mest.
En
helt annen låt kom det til å bli når dampmaskinene begynte å gå sin
seiersgang over bygdene. Som en følge av det kom de selvrensende treskeverk på
banen. Man slo seg sammen i treskelag og "stormaskinen" ble trukket
fra gård til gård gjennom vinteren. Som tilleggsutstyr kunne en også koble på
halmvifte eller hakkelsmaskin og arbeidsbesparelsen ble virkelig merkbar.
Så stor var denne besparelsen og reduksjon av vinterarbeid, at den var en faktor å regne med i husmannsstandens kår. Faktisk er treskemaskinen en av de medvirkende årsaker til at tallet på husmenn skulle komme til å avta etter 1850-årene.
Treskemaskinen var - dels en virkning av - og dels en årsak til - endrede samfunnsforhold.