De trosset nasjonalsosialismen.

For på en måte å gjenvinne selvrespekten begynte folk å markere avsky mot de nye makthaverne, og det ble gjort på mange forskjellige måter. De gikk med symboler som binders i jakkeslaget, hadde røde toppluer på hodet, og de snudde ryggen til hirden når de var ute og marsjerte. Det å snu ryggen til hirden var nok provokasjon i seg selv til at det kunne bli trøbbel, for de ble etter hvert såre og skuffet over å ikke få den respekt og hyllest som de trodde de skulle få i begynnelsen. 

En familie på Stovner gikk hver 17. mai under krigen opp til Gropa like nord for Røa, for der å markere nasjonaldagen som en stille protest mot overmakten. Andre markerte dagen på sin egen måte andre steder og selvfølgelig i hemmelighet, for nå hadde det gått opp for folk hva de egentlig hadde mistet, de skjønte etter hvert hva frihet egentlig var. 

Hadde folk blitt oppdaget av nazistene der de gjennomførte sine private markeringer hadde de blitt arrestert. Og det gikk også folk rundt som ikke var til å stole på, enten de var tilhengere av den nye ordningen, eller at ikke holdt tett om det de fikk kjennskap til av ren uforstand.

Det kunne til og med være nærmeste nabo som anmeldte dem fordi de trodde de kunne tjene 30 sølvpenger på angiveri. Eller at de var blant de som syntes de måtte melde i fra noe som etter deres syn var ureglementert, uten at de ante konsekvensene for de som ble tatt. For det var mange som ble tatt etter hvert av det tyske Gestapo, og mange av disse kom aldri hjem igjen, for de ble regnet som forbrytere og fikk summariske dommer som ble iverksatt omgående.

Bortsett fra flyalarmer når folk måtte gå ned i kjellerne sine, var Stovner forskånet for krigshandlinger, men lyden fra den illevarslende flyalarmsirenen der folk måtte tilbringe noen timer i kjelleren. Eller som noen gjorde, fløy til skogs, ga folk en følelse av uhygge og usikkerhet.

Men de kunne ikke unngå å bli vitner til episoder der Gestapo eller det norske Statspolitiet var på jakt etter norske borgere som ikke ville rette seg etter de nye forordningene. 

For langt flere sluttet seg til motstandsbevegelsen som i den første tiden bare besto av små uorganiserte gruppen. Men som på slutten av krigen fremsto som en organisert norsk hær. I vårt område kjenner vi Milorg-D13 som mange Stovnerbeboere var medlemmer av.

En lørdagskveld 5. august 1944 gikk to ektepar sin vanlige kveldstur mot Langvannet nær Lørenskog jernbanestasjon. Tidligere på ettermiddagen var området fullt av tyskere, og folk fra Statspolitiet som besto nordmenn som hadde sverget troskap til den nye nasjonalsosialistiske ordningen.

Ved Jernbanestasjonen sto det vakter som kontrollerte hver eneste person som befant seg i området, men sent på ettermiddagen hadde alle pakket sammen og forlatt området. 

Da de to ekteparene nærmet seg vannet dukket det plutselig en blodig mannsperson i bare sokkelesten ravende ut fra et tornekratt ved veikanten. 

De skjønte etter hvert at dette var den etterlyste "forbryteren" som nazistene hadde vært på jakt etter hele den ettermiddagen.

Mannen som het Anders Ekanger hadde blitt arrestert tidlig samme morgen, da han etter å reist med toget til Bryn med 7000 illegale aviser som skulle leveres videre. Men i stedet for de rettmessige mottakerne var det Statspolitiet som dukket opp. Etter et brutalt forhør på Victoria terrasse hvor han ble slått og sparket, ble gikk ferden i bil opp til Lørenskog for å finne trykkeriet som skulle ligge der. 

Da han ble arrestert og påsatt håndjern hadde han fått lirket pistolen sin under baksetet på den bilen som transporterte dem til Victoria terrasse, og Ekanger ble etter hvert klar over at det var den samme bilen som transporterte dem til Lørenskog.

Anders Ekanger ble sittende igjen i bilen uten håndjern da de to Stapofolkene gikk ut av bilen, noe som skulle koste dem livet. Ekanger fant igjen pistolen sin under setet og skjøt begge Stapofolkene bakfra. Han fikk tak i en sykkel og rømte fra stedet men etter en liten stund mistet han kontrollen på sykkelen og falt av. Han greide å komme seg i dekning i en grøft som lå skjult bak noen tornebusker og bringebærkratt, og her lå han stille i mange timer men han registrerte den ståheien som nedskytingen hadde satt i gang.

Etter å ha fått forsikringer fra de to ekteparene om at nazistene hadde reist, satte han seg på sykkelen og syklet til noen venner som bodde på Høybråten hvor han fikk nattelosji på en låve i nærheten. Etter å ha ligget i dekning i noen uker på en hytte i Skedsmo, fikk Anders Ekanger hjelp til å komme seg over til Sverige.

Hjemmefront.

En rekke illegale organisasjoner oppstod og de første illegale avisene begynte å komme ut. Fra mange organisasjoner kom protestskriv og nedleggelse av embeter og funksjoner. Terbovens svar var arrestasjoner av mange organisasjonsledere og innsettelse av "kommissariske" ledere. Motstandsbevegelsen ble ikke knekket, men det ble klart at den nå måtte arbeide under jorden. 

Tidlig i 1942 ble Koordinasjonskomiteen (KK) dannet. Den skulle ha kontakt med de ulike organisasjonene og samordne motstandskampen. "Kretsen" nevnes. Denne gruppen bestod av fremtredende personer og ble av regjeringen i London ansett som Hjemmefrontens ledelse. Ved årsskiftet 1944-45 ble det valgt en egen komité på 12 mann som skulle utgjøre ledelsen, (HL).