Ufredstider.

Ufredstidene mellom Norge og Sverige startet for alvor i 1520-årene, da Sverige rev seg løs fra den nordiske Kalmarunionen. Da Gustav Vasa ble svensk konge i 1523, prøvde han forgjeves å ta Norge. Både den svenske og den danske kongen brøt med den katolske kirken, mens nordmennene holdt på den. Da svenske flyktninger søkte tilflukt i Norge, kalte kong Gustav landet et røverreir, og han støttet Christian III da han i 1535- 1537 tok knekken på det norske selvstyret.

Men et gammelt hat fikk dansker og svensker til å gå løs på hverandre i den nordiske syvårskrigen 1563- 70. Det var den første av ti dansk-svenske kriger i tidlig nytid. I tillegg kom den svensk-norske krigen sommeren 1814. 

Som dansk lydrike ble Norge trukket med i krigene på dansk side, mens svenskene tok sikte på å erobre Norge. På slutten av 1500-tallet trengte de nordover til de gamle norske kystområdene i Nord-Norge. 

Det var en av årsakene til at Christian IV startet Kalmarkrigen 1611- 1613.

Den førte til at Sverige ga opp kravet på de nordnorske kystområdene. Christian IV's andre dansk-svenske krig gikk derimot dårlig, Torstenssonfeiden 1643- 45. Den var en følge av at Sverige i mellomtiden var blitt en militær stormakt. To drivkrefter førte til det.

Den ene var den systematiske styrkeoppbyggingen som ble innledet av Gustav Vasa, en ekstrem militær mobilisering av et relativt fattig og fåtallig folk. Den andre drivkraften var den ytre ekspansjonen. Som Spania førte Sverige videre en korstogskultur, her med særlig brodd mot de ortodokse barbarene i øst, russerne. Så sent som i andre halvdel av 1800-tallet prøvde svenskene forgjeves å plante russerfrykt inn i Norge.

I stadige kriger utviklet Sverige sin krigerkultur og skaffet seg et Østersjøimperium, først med Estland i 1560 og så ekspansjonen nordover, mens den finsk-russiske grensen ble presset østover. I årene etter 1613 ble hele Baltikum svensk, og så skaffet Sverige seg land i Nord-Tyskland i trettiårskrigen som ble avsluttet i 1648. Ekspansjonen kulminerte på Danmarks og Norges bekostning 1645- 60.

Dette var resultatene av en serie vellykkede kriger, mot Russland 1609-1617, mot Polen 1621- 1629, og så i det tyske riket 1630- 1648. Slik kunne Sverige få krigen til å fø seg selv på bekostning av russere, polakker, tyskere og dansker. Angrepet på Danmark i 1643 var en sjanse som bød seg frem med den hær Sverige hadde i Tyskland. Freden i Brømsebro 1645 førte til at Norge tapte Jemtland og Härjedalen, dessuten ble Idre og Särna ikke levert tilbake.

Nordmennene strittet mot å delta i danskekongens kriger. Under syvårskrigen klarte likevel myndighetene i begge land å organisere krigstokter. De svenske invasjonene i Norge var de mest omfattende, i Trøndelag i 1564 og på Østlandet i 1567. I begynnelsen av Kalmarkrigen i 1611 ga Kristian IV ordre om at tusenvis av nordmenn skulle utskrives til en invasjon i Sverige, men påbudet møtte massiv motstand og lot seg ikke gjennomføre.

De norske bøndene gjorde klokt i å nekte militærtjeneste. De hadde ikke fått noen militær trening og risikerte å bli massakrert. De danske myndighetene unnlot lenge å organisere en norsk hær, de var redde for at den ville vende seg mot det danske styret. I 1640-årene var statsapparatet blitt sterkere, og da etablerte stattholder Hannibal Sehested en hær i Norge. Men krigstjenesten var fortsatt upopulær, nordmennene mislikte å bli dradd inn i Sveriges og Danmarks kriger.

Innen de to neste krigene brøt ut, hadde den nye norske hæren fått trening i fredstid. Så i de to Karl Gustav-krigene fra 1657 til 1660 ledet nordmannen Jørgen Bjelke krigføringen. Han appellerte åpenlyst til nordmennenes patriotisme, og i første krigsomgang ble Jemtland gjenerobret. Men Sverige beseiret Danmark og tvang til seg Skånelandene, Båhuslen og Trondheims len, Trøndelag med Nordmøre og Romsdal, ved freden i Roskilde i februar 1658. 

Da Karl X Gustav gikk til ny krig i august 1658, gjenerobret nordmennene Midt-Norge og motsto gjentatte svenske stormløp mot Halden. Folk var forferdet over de svenske forsøkene på å ta norske kjerneland og at de deporterte unge menn i Båhuslen og Midt-Norge til svensk krigstjeneste på kontinentet.

I 1660 etablerte Frederik III et kongelig enevelde, og i 1664 utnevnte kongen sin sønn Ulrik Frederik Gyldenløve til stattholder i Norge. Kongen påla ham å knytte nordmennene i troskap til kongehuset, og Gyldenløve formulerte eneveldets regimebevarende ideologi med appell om å forsvare konge og fedreland, slik det senere ble uttrykt på minnedalerne som Frederik IV lot prege til sin norgesreise i 1704: "Mod, troskap, tapperhet og hva der giver ære, den hele verden kan blant norske klipper lære".

Det dansk-norske eneveldet klarte seg bra i sin første krig mot Sverige, den skånske krig 1675- 1679 (kalt Gyldenløvefeiden i Norge). Men Sverige beholdt sine tidligere erobringer, og frem til tronskiftet i 1697 fordelte Karl XI byråkratisk grundig Sveriges ressurser til krigsberedskap. Sønnen, Karl XII, var en fremragende kriger. Nabofyrstene rottet seg i 1699 sammen mot ham for å ta tilbake tapte provinser. Men da overrumplet han i 1700 Sjælland og tvang fetteren Frederik IV ut av krigen. Frederik IV gjenopptok krigen i 1709. Da hadde Karl XII lidd nederlag for russerne ved Poltava.

Under den store nordiske krig var det igjen en enorm forskjell på Sverige og Norge når det gjaldt krigsberedskap. Frederik IV forsømte hæren i Norge, og da han i 1709 ga ordre til at den skulle rykke ned i Båhuslen, var utstyr og forsyninger så mangelfulle at invasjonen måtte avlyses. I 1716 gjennomførte Karl XII et overraskende vinterfelttog mot Norge med 8000 mann. 

Nok en gang var myndighetene i Norge uforberedt. Men likevel var folk motivert til å slåss, og svenskene trakk seg ut etter noen måneder. Senhøstes 1718 startet Karl XII en ny invasjon med 40 000 mann. Han falt for en kule ved Fredriksten, og Sverige avblåste invasjonen. Under tilbaketoget fra Trøndelag frøs flere tusen karolinere i hjel.

Så kom en lang fredsperiode, men fra 1772 tok Gustav III sikte på å erobre Norge. En krig i 1788 ble raskt stoppet av engelskmennene. I 1808 gikk Frederik VI til krig mot Sverige i alliansen med Napoleon, mens Norge var truet av hungersnød som følge av en engelsk flåteblokade. Da den svenske vesthæren rykket inn i Norge, gjorde skiløperkompaniene sitt til at nordmennene fikk et overtak og svenskene trakk seg ut. 

Sverige var samtidig i krig med russerne og måtte i 1809 avstå Finland til Russland. Det førte til at Gustav IV Adolf ble avsatt. Den nye kongen, Karl XIII, var senil og barnløs, og da valgte den svenske riksdagen stattholderen i Norge, prins Kristian August, til kronprins i håp om at Norge ville følge med.

Verken han eller nordmennene ønsket det, og da han døde i 1810, valgte svenskene etter ham Karl Johan. Med stormaktenes støtte klarte han i 1814 å tvinge til seg Norge. Men nordmennene ville ikke bli svenske, særlig den svenske militarismen virket frastøtende. Norges nyvalgte konge, Kristian Fredrik, gjorde minimal motstand under en kort sommerkrig, men statsrådet og Stortinget klarte å hindre en sterk union med Sverige. Svenskene regnet med å kunne forsterke unionen etter hvert, men alle senere forsøk ble stoppet av norsk motstand.

Nordmennene motsto da også militære trusler, særlig i 1821 da Stortinget ble truet med svenske hær og flåtestyrker, og i 1883- 1884 da Oscar II planla militærkupp mot Stortinget under riksrettssaken. I 1895 tvang Sverige med trussel om krig Stortinget til å gi opp et vedtak om norsk konsulatvesen, og fra 1893 til 1905 hadde Stockholm planen klar for invasjon i Norge. 

Men maktpolitikken vakte harme, og da forhandlingene om konsulatvesenet mislyktes, tok Stortinget det siste skrittet over til full selvstendighet den 7. juni 1905. Da hadde unionen brutt sammen i nordmennenes sinn.

Forholdet mellom Sverige og Norge var i årene 1523- 1905 preget av en fundamental ubalanse, til 1814 slik at Norge var et attråverdig bytte, og under unionen 1814- 1905, Slik at fullstendig norsk folkestyre først kunne virkeliggjøres ved å bryte ut av unionen