Vannsagene som kom på 1500-tallet, var grunnlaget for trelasthandelen. De første sagene var oppgangssager, med ett sagblad som beveget seg opp og ned. De var raske, utnyttet tømmeret godt og ga høy materialkvalitet. De første sagene var bondeeide, men byborgerne overtok flere og flere utover 1600-tallet.
Omkring 1520 hadde Norge rundt 150 000 innbyggere. Anslagene varierer fra 119 000 til 165 000, og i 1665 ca. 440 000. Folketallet ble altså tredoblet i løpet av 150 år. Og det fortsatte å stige til 512 000 i 1701, til 618 000 i 1750 og til 883 000 i 1801. En seksdobling av folketallet mellom reformasjonstiden og 1814 sier alene sitt om den utvikling det norske samfunnet må ha gjennomlevd i det mellomliggende tidsrommet.
Denne veksten kan deles inn i to faser. I den
første, som strakte seg fram til rundt 1650, var folkeøkningen sterkest. Den
fordelte seg nokså jevnt over hele landet, selv om den var størst i
kystdistriktene i Agder, på Vestlandet og i Trøndelag. Den skyldtes delvis at
bosettingen ble utvidet ved gjenrydding av jord som ble lagt øde med
Svartedauden. Samtidig ble næringsgrunnlaget utvidet ved at nye og eldre
tilleggsnæringer gav bedre utbytte.
Det gjaldt sagbruksdrift og trelastsalg direkte fra bonde til utlending i kyststrøkene. Det gjaldt også gruvearbeid og kjøring av proviant og malm i tilknytning til bergverkene. Og ikke minst gjaldt det fiskeriene. Både de tradisjonsrike torskefiskeriene, og sildefisket, som for alvor tok til langs vestlandskysten, og videre nordover ved inngangen til 1600-tallet.
Omkring 1650 begynte den andre fasen. Befolkningen fortsatte å vokse raskt på Østlandet, men veksten stoppet nesten opp i resten av landet, og da i første rekke langs kysten av Norge. Først fra midten av 1700-tallet tok den seg opp igjen i disse områdene, og den var fra da på nytt forholdsvis jevn i landet som helhet.
Når befolkningsveksten for en tid stoppet opp i kystdistriktene, kan det henge sammen både med en høyere giftermålsalder her og en ganske betydelig utvandring fra de sørvestlige distriktene til Holland og Danmark. Kystbefolkningen fikk samtidig svekket næringsgrunnlaget ved at borgerskapet gradvis gjorde slutt på det lukrative trelastsalget direkte til utenlandske skippere fra tallrike kysthavner.
Tilbakegang for fiskeriene virket i samme retning. Også den omfattende internasjonale krisen 1720–1740 må ha virket særlig sterkt inn på kyststrøkene. Derimot er det lite som tyder på at de store demografiske krisene 1668–77 og 1690–99, med stor dødelighet knyttet til feilslåtte avlinger og hungersnød, rammet kyststrøkene nevneverdig hardere enn innlandet.
Den jevnere veksten i hele landet fra midten av 1700-tallet, er rimeligvis knyttet til lavere dødelighet, noe som igjen hører sammen med redusert spedbarnsdødelighet og færre omfattende epidemier. Så vel som en mer positiv utvikling for eksportnæringene, og lettere omsetning av matvarer innenlands som en følge av liberaliseringen av næringslivet. Muligens har også et mildere og jevnere klima spilt inn.
Et annet karakteristisk trekk ved samfunnsutviklingen var den sosiale differensieringen. Omkring 1500 var nordmennene sosialt og økonomisk et nokså homogent folkeferd. De aller fleste var bønder eller fiskerbønder. Det fantes nok en norsk adel, men den var fåtallig og avnasjonalisert. Danske adelsmenn satt på de norske festningene, danske adelsmenn innehadde de fleste lenene, og danske menn satt i stor grad som prester, fogder, tollere og i andre embetsstillinger.
Vi kan heller ikke snakke om noe norsk borgerskap av kjøpmenn, håndverkere og skippere. Utenrikshandel, vareproduksjon og varefrakt var i det vesentlige på utenlandske hender. Fiskehandelen og korntilførslene var det fortsatt hanseatene som hadde kontroll med, selv om hollandske, engelske og skotske kjøpmenn etter hvert bød dem konkurranse.
Tyske håndverkere i Bergen, organisert i en mektig laugorganisasjon, hadde nærmest monopol i hele det nordafjelske (Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge) på fremstillingen av håndverksprodukter som byborgerne, bønder og fiskere ikke selv forarbeidet.
Skipsfarten mellom Norge og utlandet var det likeledes tyske og hollandske fartøyer som stod for. Ikke et eneste av norskeide skip kan registreres å ha passert gjennom Øresund før i 1540-årene. Vår egen skipsfart begrenset til å ta seg av innenlandsk varefrakt.
Uten en sterk adel og et livskraftig borgerskap manglet Norge nettopp de økonomisk-sosiale gruppene som i de fleste europeiske land var bærere av statsdannelsene administrativt og økonomisk, de stender som hver på sin måte kunne aktivisere massene og forme en selvstendig nasjon.
Ut gjennom reformasjonsårhundret begynte forandringene. Norge fikk etter hvert et borgerskap. Lenge var nok dette sammensatt av utlendinger, men det spilte mindre rolle. De avla ed til byen, de betalte skatt til rikenes konge, og overskuddet av deres næringsvirksomhet forble i rikene. Gradvis ble så innvandrerslektene rotfaste i de norske kjøpstedene, samtidig som tilskuddet på norske rekrutter til borgerskapet vokste.
En liknende utvikling skjedde etter hvert med det økende antall embetsmenn på alle plan. Liksom det unge borgerskapet var disse fremmede i sin opprinnelse, men etter hvert som tiden gikk, ble de stadig nærmere knyttet til Norge gjennom bofasthet, slektsbånd og økonomiske interesser, og de sluttet seg tettere sammen til en egen stand.
På 1700-tallet ble borgerskapet splittet. Et lite, øvre sjikt vokste fram. Gjennom sin rikdom dominerte det byene og norsk utenrikshandel og vareproduksjon. Det knyttet ofte sosiale bånd og undertiden også familiebånd til toppsjiktet innen embetsstanden, noe som økte dets sosiale prestisje. Det var handelspatrisiatet som tok form. Økonomisk og sosialt ble det skapt et nesten uoverstigelig skille mellom dette og den store massen av borgere, småhandelsmenn, håndverkere og skippere.
Kaller vi tiden 1536–1660 for borgerskapets etableringsfase, ble enevoldstiden storborgerskapets epoke, delvis i konkurranse med og delvis i samarbeid med en stadig mer standsbevisst embetsstand. I fellesskap styrte de byene og bygdene, ledet landets økonomiske liv og satte normer for sosiale og kulturelle relasjoner.
I kraft av sin geografiske opprinnelse skilte disse to nye stendene seg sterkt ut både fra de lavere sosiale lag i byene og hele det norske bondesamfunnet. De mottok impulser fra det kulturelle og politiske liv ute i Europa. Den bykulturen som derved utviklet seg, var nok på mange måter en overflatekultur i kontrast til bondebefolkningens tradisjonelle kulturarv.
Men byenes overklasse ble samtidig formidlere av fremmed tankegods til de brede folkemassene på bygdene, slik at det hjemlige kulturliv ble beriket, det være seg innen byggekunst, litteratur, kirkekunst eller kunsthåndverk.
Samtidig som Norge fikk en embetsstand og et
borgerskap, og sammensetning av befolkningen i byene ble stadig mer
differensiert, skjedde det en sosial 
oppspaltning av det tidligere så ensartede
bondesamfunnet.
Omkring 1650 var gjenrydningen etter Svartedauden i det vesentlige fullført, og bosetningen nådde grensene fra høymiddelalderen.
Befolkningsveksten og kampen om ressursene førte til en omstrukturering av det gamle bygde Norge med utviklingen av en husmannsstand, i første rekke på Østlandet og i Trøndelag, og med en sterk bruksdeling og stadig mindre produksjonsenheter i resten av landet.
Bøndene fikk ikke bare arbeidskraft ved å pålegge husmennene arbeidsplikt, men overtok også gjerne husmannsbarna som tjenere, og et stykke ut på 1700-tallet var tjenerne den største yrkesgruppen på bygdene.Det dannet seg etter hvert en lagdeling der bonden, selveier eller leilending, tronet på toppen. Og med kårfolk, husmenn, losjerende, daglønnede og legdefolk som elementer i det sosiale byggverket videre nedover.
Liksom i byene ble folkeøkningen i det vesentlige kanalisert ned i de laveste sosiale lagene. Ennå i 1723 var det bare 11 800 husmannsplasser i hele landet. Av disse lå 8 500 på Østlandet. I 1801 hadde Østlandet alene 24 000 plasser og landet som helhet 40 000. I tillegg fantes det i 1801 78 000 dagleiere og over 95 000 tjenestefolk på bygdene, mens tallet på gårdbrukere bare hadde steget fra 67 000 i 1723 til 78 000 i 1801.
Skisse av en oppgangssag.