Christian IV.

1588-1648

Konge av Danmark og Norge.

Gift med : 

1. Kathrine av Brandenburg
2. Kristine Munk

Valgt til tronfølger i Norge 1582, hyllet 1591. Fikk en omhyggelig oppdragelse og fikk gode kunnskaper i språk og matematikk. Regjerte under formynderskap til 1596 da han ble erklært myndig i begge riker. Drev Kalmarkrigen 1611-1613, mot riksrådets ønsker. 

Sikret Finnmark for Norge. Uheldig deltagelse i 30 årskrigen 1625-1629 og meglerpolitikk etter 1631, førte til avståelsen av Jemtland, Herjedalen og Gotland ved freden i Brømsebro 1645. 

Grep inn overfor udugelige eller vilkårlige embetsmenn. Lot Magnus Lagabøtes Landslov oversettes til dansk. Opprettet norsk landmilits og skaffet landet en krigsflåte. Utvidet og bygde om Akershus festning. Etterlot begge riker forminsket og utarmete.

Christian IV kalles gjerne Kristian «kvart», men han var en mann av sin tid i fullt format, en fargerik personlighet som var interessert i det meste, og full av virketrang. Legemlig fylte han også godt opp, for han var glad i mat og drikke. Det var få som klarte å holde følge med ham ved bordet. De som prøvde, endte gjerne opp under det.

Men om Christian IV ikke levde noe sunt liv, fikk han utrettet mye. Blant annet fikk han 23 barn (bare fire av dem utenfor ekteskap). Han grunnla byer og bergverksvirksomhet i stor stil, bygde slott og anla havner, og han førte kriger og regnskaper med like stor nidkjærhet. Han la seg i grunnen borti det meste. Som 67-åring mistet han et øye i sjøslaget ved Kolberger Heide, og kom seg aldri helt etter det.

 Kristian IV så med uro på den svenske ekspansjonen ved Østersjøen. Blant annet ønsket han å forhindre at svenskene erobret landområder ved Danmarks grense mot Tyskland.   Han fryktet at svenskene ville få en så gunstig strategisk posisjon at de truet Danmark fra sør.

 Tyskland var i ferd med å bli revet i filler av herjende soldater under trettiårskrigen 1618-48. Kristian IV trodde at han lett skulle skaffe seg krigsbytte her og komme svenskene i forkjøpet, men han led knusende nederlag i årene 1625-29. Svenskene hadde derimot framgang på slagmarken og erobret betydelige landområder i Tyskland. Sverige var i ferd med å sikre seg en plass blant stormaktene i Europa.

 Kristian IV fryktet svenskenes sterke frammarsj. Da det så ut som om de var militært svekket, utfordret han dem på slagmarken igjen, men uten hell. Hannibalfeiden, en krig som på norsk side fikk navn etter den norske stattholderen Hannibal Sehested, fikk svært alvorlige følger for dobbeltmonarkiet. Ved freden i Brømsebro i 1645 mistet danskene Gotland, Øsel og Halland. Nordmennene måtte avstå Jemtland og Herjedalen til svenskene.

Christian IV kjempet en utrettelig kamp mot hedenskap, luksus, drukkenskap, hor, blasfemi, drap og vold. Kort sagt all synd som kunne tolkes som en trussel mot det kristne fellesskap. I langt større grad enn de dansk-norske kongene før ham fungerte han også som “den rettferdige konge av Guds nåde” i tvillingrikets øverste domstol. Syndig liv og levnet var avlet av djevelens ondskap, og det var kongens oppgave å rense riket for styggedommen.

Det er derfor neppe tilfeldig at de fleste danske og norske hekseprosesser fant sted nettopp under Christian IVs regjeringstid. Han var den monarken i Danmark-Norges historie som engasjerte seg sterkest i jakten på hekser, og han stilte hele sitt verdslige maktapparatet til disposisjon for en intens trolldomsjakt. Sammen med sin svoger James VI av Skottland var han blant Europas mest sentrale pådrivere i kampen mot hekser og trolldom.

Kristian IV var dansk-norsk konge i tiden 1588-1648. I en sekstiårsperiode kom han til å prege dobbeltmonarkiet på godt og vondt. Han viste Norge stor oppmerksomhet og besøkte landet langt oftere enn kongene både før og etter ham. Han så på Norge som mulighetenes land og satset mye på å bygge ut de de nye næringsveiene. Spesielt var han opptatt av at bergverksnæringen kunne bli en hjørnestein i dansk-norsk økonomi.

Kristiania og Kristiansand var oppkalt etter ham. Det skyltes både at han var en populær konge og at det var vanlig å gi en ny by navn etter den regjerende monark. Byens innbyggere håpet nok at oppkallingen ville føre til at kongen kom til å være spesielt velvillig overfor dem. Kristiansund, som fikk sine byprivilegier i 1742, var oppkalt etter kong Kristian VI.