Christian VII.

Konge av Danmark og Norge.

1766-1808

Sønn av Frederik V. Gift med Karoline Mathilde av England.

Førte et løssluppent liv med rene orgier, ble etter hvert tynget av sløvsinn og tidvis sinnsykdom. 

Frederik V hadde to sønner, kronprins Kristian av første ekteskap med Louise og arveprins Fredrik av annet ekteskap med Juliane Marie. Faren hadde hele sin levetid svært lite samkvem med kronprinsen, noe som kanskje bare var av det gode, men han hadde i det minste funnet en fremtidig dronning for sin sønn i den engelske prinsesse Karoline Mathilde. 

De to ble viet et års tid etter tronskiftet, og det ble et høyst sjarmerende fyrstepar. Hun var en munter og inntagende dame på bare femten år, og han en staselig herre på sytten. Folkets hengivenhet var ikke mindre enn den hadde vært ved Frederik V's tronfølge i 1746.

Kristian VII ble ansett som en vakker mann. Han var nok litt spinkel av kroppsbygning, men hadde ingen av de fysiske skavanker som fantes hos faren og især bestefaren. Og han var i besittelse av en utrolig styrke og utholdenhet som verken rimet med arv eller utseende. Ofte kunne han overraske med et vidd og en intelligens som langt overgikk det man en tid hadde vært vant til i den oldenborgske kongefamilie. 

Kristian VII blendet sine omgivelser, og det tok meget lang tid før man forstod at det behagelige ytre i langt høyere grad enn hos faren skjulte et uhyggelig indre. Man brukte lenge uttrykk som unoter og luner om en atferd som egentlig avslørte en fullstendig brist i personligheten.

En påfallende dobbelthet begynte å vise seg i hans sinn. Allerede før tronskiftet og bryllupet med Karoline Mathilde var hans utskeielser begynt. I årene 1767-68 fulgte skandale på skandale. Kongen drog med sine følgesvenner på nattlige utflukter rundt i Københavns verste kvarterer og svirte og sloss både med gatepakk og vektere. 

Fredrik V hadde skjult sine orgier, Kristian VII drev dem midt for sine undersåtters øyne. I hovedstadens berme fant han sin Støvlett-Cathrine, en rappmunnet og mannhaftig gatepike som fulgte ham på den ville ferd rundt i byen og egget ham til slagsmål og ødeleggelser. Det var den eneste kvinne han noen gang ble følelsesmessig knyttet til.

Ennå var det ingen som tvilte på kongens forstand. Man trodde det var en forbigående raptus, ikke bare når han i statsstyrelsen lot sine følelser svinge og traff de mest overraskende avgjørelser med ondskapsfull fryd. Men også når han lot seg pryle av sine hoffkamerater og spilte henrettelsesscener med seg selv i offerets rolle.

Vinteren 1768-69 drog så den nittenårige konge på en stor utenlandsreise til Tyskland, Nederland, England og Frankrike. Kongens oppførsel var uklanderlig, og han løste sine oppgaver på fullendt måte og ble varmt hyllet på hele reisen. Men hans nærmeste ledsagere oppdaget baksiden av medaljen: Ingenting greide lenger å fange hans interesse, og den korrekte oppførsel tjente bare som dekke over en omseggripende åndelig tretthet. 

Etter hjemkomsten tok det slutt med hoffintrigene og ranglingen i byen. Den eneveldige konge henfalt i spekulasjoner og tungsinn. Han engstet seg for å bli bedratt eller drept. Han undret seg på hvordan han av alle mennesker var kommet på Danmark-Norges trone, og på hvem som var hans virkelige foreldre. Han gikk med planer om å flykte fra hele kongeverdigheten, dra til et fremmed land og la seg verve som soldat. 

Han drev selvpinsler for å bli utholdende nok til å tåle kårdestøt, ja, gevær- og kanonkuler. Ingen kunne lenger være i tvil: Kong Kristian VII var sunket ned i uhelbredelig sinnssykdom. Nesten førti år senere døde Christian døde etter et hjerneslag den 13. mars 1808 ved synet av noen spanske leietropper som var kommet til Danmark.