Erik XIV 

Konge i Sverige.

1560-1569

Sønn av: Gustav Vasa og Katarina av Sachsen- Lauenburg  

Under 7 årskrigen mot Danmark (1563-1570 ) vokste hans medfødte mistenksomhet og vendte seg mot adelen. Erik XIV overtok den svenske tronen. 

Erik XIV av Sverige og Frederik II av Danmark forkastet sine fedres fredspolitikk og satte i gang med en tvekamp der alle midler ble tatt i bruk. Begge to var på jakt etter en årsak til å starte krig mot den andre. Krigen startet i 1563 og varte til 1570.

I frykt for en sammensvergelse lot han en del adelsmenn fengsle i Uppsala og myrdet egenhendig Nils Sture, og vakten på hans befaling, andre av fangene ( Sturemordene ). 

Kong Eriks tropper begynte på høsten i 1563 systematisk å ødelegge Blekinge, for å skape en forsvarssone mot deres eget land. Dette førte bl.a. til en massakre på Rønnebys innbyggere 3. september 1564. Alle byens innbyggere, 2.000 barn, kvinner og menn, ble hugget ned.

20. oktober 1565 beseiret danske tropper under Daniel Rantzau en overlegen svensk styrke i Slaget ved Axtorne i nærheten av den danske festningen Varbjerghus. 

Men svenskene hadde allerede inntatt festningen og byen Varbjerg og foranstaltet et blodbad blant forsvarerne. Hele besetningen, med unntak av kommandanten Hans Holk og noen andre adelsmenn, ble likvidert.

I januar 1566 angrep svenskene Skåne, men hovedangrepet var rettet mot Bohus, som ikke var mulig å erobre. Daniel Rantzau herjet derimot grundig i Västergötland. På sjøen hadde svenskene framgang og drev fortolling i Öresund, uten at danskene kunne hindre det.

I 1564 inntok svenskene Jämtland. Härjedalen og Trondheims len i Norge under franskmannen Claude Collart. Men angrepet ble slått tilbake av en norsk styrke fra Bergen, ledet av Erik Munk, og de svenske styrkene overga seg 22. mai 1564.

1567 startet med et svensk angrep i det sørøstlige Norge, der Hamar ble tatt og Akershus festning beleiret. Bl.a ble Hamar domkirke sterkt herjet og brannskadet. Akershus forble urørt, trolig fordi svenskene så at de kunne få bruk for festningen ved et eventuelt dansk angrep mot byen. Andre deler av Oslo ble derimot satt i brann. Sarpsborg ble brent, flyttet og fikk navnet Fredrikstad. Byen ble herjet av brann flere ganger under syvårskrigen. Vestfold ble også herjet, bl.a. ble ladegården Auli i Sem, Skjærsnes i Stokke og Istre kapell i Tjølling brent.

Bønder og borgere i Norge ble også kalt ut til krigstjeneste. Men befolkningen både på norsk og svensk side av grensen var generelt imot krigen. De avtalte bondefred seg i mellom, med fri handel og fritt samkvem.

Om våren brøt Eriks til nå gryende sinnssykdom ut, noe som lammet den svenske krigføringen. Selv danskene var utmattet og igangsatte ikke noen alvorlige angrep før i oktober, da Rantzau angrep Småland og Östergötland. Han kom dit i november og brente alt han kom over. Et forsøk på å avskjære ham på tilbakeveien over Holaveden mislyktes, og i midten av februar 1568 kom han tilbake til Halland.

I 1568 ble svenskekongen Erik avsatt av sine yngre brødre Johan og Karl, og krigen roet seg også fra dansk side. Forsøk på å få til fred mellom de stridende hadde under de foregående årene ikke manglet. Som meglere hadde blant andre den danske enkedronningen, hertugen av Pommern, det franske sendebudet i Danmark Charles Dançay og keiserne Ferdinand I og Maximilian II opptrådt. Men siden både Erik XIV og Fredrik II viste seg som dårlige fredselskere, mislyktes forsøkene.

Det ble holdt fredsmøte på den tyske keiserens initiativ 15. juli 1570 i Stettin. Møtet resulterte i Freden i Stettin 13. desember samme år. Fredrik II godkjente fredsavtalen 25. januar 1571. Alle gjensidige fordringer ble oppgitt og alle erobringer skulle gis tilbake. Som pant for en krigsskadeserstatning fra Sverige, beholdt Danmark likevel festningen Älvsborg.