Frederik VII av Danmark.

Frederik VII (født 6. oktober 1808, død 15. november 1863), var dansk konge av Huset Oldenburg fra 1848 til sin død. Han var sønn av Christian Frederik og hans kusine Charlotte Frederikke. Han står som den som innførte den danske grunnlov fra 1849 og ble den første konge etter eneveldets fall.

Prins Frederiks foreldre ble skilt et år etter at han var født pga. Charlotte Frederikkes affære med komponisten Édouard du Puy. Hun ble forvist til Horsens og fikk ikke tillatelse til å se sin sønn igjen. Prinsens oppvekst ble preget av tilfeldig oppdragelse av diverse tanter og onkler.

Onkelen, Frederik VI, sendte han i 1820-årene på en utenlandsreise til Frankrike, Italia og Sveits. Her skulle han lære språk og statskunnskap og danne seg et innblikk i militære forhold. I stedet ble oppholdet hans sentrert om Genève, hvor han fikk tildelt tittel som æresborger, ettersom han under oppholdet hadde gjort seg populær ved byens skyttefester.

I 1828 arrangerte Frederik VI hans ekteskap med Vilhelmine Marie, Prins Frederiks kusine og Frederik VIs yngste datter. Ekteskapet ble preget av Frederiks utskeielser og hensynsløshet overfor ektefellen, noe som vakte utilfredshet hos Frederik VI. Til slutt ble det for mye for sistnevnte og i 1834 forviste han ham til Fredericia og forlangte skilsmisse for datteren. Under oppholdet i Fredericia vedlikeholdt Frederik kontakten med den kvinnen som fikk størst betydning for ham, danserinnen og senere motehandler Louise Rasmussen, den senere Grevinne Danner, som han hadde blitt kjent med tidligere.

Først den 8. desember 1839, etter at faren ble konge under navnet Christian VIII og Frederik selv ble kronprins, ble eksilet opphevet og han overtok farens stilling som guvernør på Fyn. Frederik måtte gifte seg igjen, mot sin egen vilje, og i 1841 giftet han seg standsmessig med Mariane av Mecklenburg-Strelitz. Dette ekteskapet holdt imidlertid bare til 1846, da paret skilte seg. Ektefellen flyttet allerede i 1844, og det ble Louise Rasmussen somi stedet kom til å oppta prinsen.

Da Christian VIII døde den 20. januar 1848, var det med bange anelser offentligheten tok i mot den uerfarne 39-årige Frederik VII. Han hadde vært medlem av statsrådet helt siden 1841, men ikke vist noen interesse for politikk. Når han allikevel ble en av de mest populære kongene i Danmarks historie, skyldes det først og fremst at han fikk æren av å oppgi eneveldet og ga Danmark en fri forfatning med «Junigrundloven».

Bølgene fra den franske februarrevolusjonen nådde Danmark, og den 18. mars 1848 krevde tyskerne i hertugdømmene at Slesvig skulle tas opp i Det tyske forbund, og at hertugdømmene skulle forenes under en fri forfatning. Disse kravene førte til et nasjonalliberalt borgermøte den 20. mars, det såkalte «Casinomøtet», hvor særlig den blendende taleren Orla Lehmann krevde kongens ministerium avsatt og en fri felles forfatning for Danmark og Slesvig.

Under parolen «Danmark til Ejderen» dro en stor demonstrasjon, anført av borgerrepresentasjonen, neste dag til slottsplassen. Regjeringen var klokelig trått tilbake rett før og kongen møtte demonstrasjonen med ordene:

"Det glæder mig at kunne sige Dem, at jeg allerede har forekommet det, hvorom De beder mig. Det gamle ministerium er oppløst"