han hurtig i gradene og ble divisjonsgeneral 1794. Etter Napoleons statskupp 1799 ble han kommandant i Hannover og på samme tid marskalk av
Frankrike.Konge av Sverige og Norge.
I den norske kongelisten er han Karl III Johan.
1818 - 1844
Sønn av: Henri Bernadotte, (Karl XIII).
Gift med: Desirée Clary, senere (Desideria av Sverige).
Jean Baptiste Bernadotte, 1763–1844, fransk sakførersønn fra Pau i Sør-Frankrike. Uten adel i slekten, men ble general under Napoleon og valgt til svensk tronfølger i 1810.
Tok 1812 parti for tsaren i konflikten med Napoleon og sluttet forbund med Russland, Preussen og England året etter og fikk løfte om Norge. Ved felttoget til Tyskland hadde han selv kommandoen.
Og etter sluttkampene ved Leipzig rykket han inn i Holstein, tvang 14. januar 1814 den danske konge Frederik VI til å avstå Norge. Fikk en sterk opposisjon mot seg for sitt "alenestyrende" og krav om å ta mer hensyn til folkeviljen og til å oppløse stenderinndelingen.
Han het egentlig Jean Baptiste Jules Bernadotte og var født i den lille byen Pau i Sør-Frankrike. 17 år
gammel lot han seg verve som soldat. Under den franske revolusjon steg han hurtig i gradene og ble divisjonsgeneral 1794. Etter Napoleons statskupp 1799 ble han kommandant i Hannover og på samme tid marskalk av
Frankrike.
1805 deltok han i slaget ved Austerliz, og samme år ble han utnevnt til fyrste av Ponte Corvo i Italia. Som kommandant i Hamburg 1807-1809 viste han utpregede ledende evner. Det var også i denne tid at han la grunnlaget for sin store private formue.
Forholdet til Napoleon ble atter meget spent under Wagramfelttoget, og Bernadotte søkte avskjed. Etter den svenske tronfølger Karl Augusts død kom det kontakt i stand mellom Bernadotte og svenskene kretser, og 1810 ble han på riksdagen i Ørebro valgt til svensk tronfølger.
Like etter kom han til Sverige og ble hyllet av riksdagen under navnet Carl Johan og adoptert av Karl XIII. Fra første stund ble han den virkelige statsleder i Sverige. Sin utenrikspolitiske linje hadde han klar:
De svenske revansjeplaner om å gjenerobre Finland burde oppgis. Forholdet til Russland måtte bedres. Som erstatning for det tapte Finland burde man få russisk hjelp til å vinne Norge.
Etter slaget ved Leipzig vendte han seg mot Danmark, rykket inn i Holstein og tvang Frederik VI til freden i Kiel 1814, der Danmark måtte gi Norge til Sverige. Etter å ha vendt tilbake til Sverige i slutten av mai 1814 kunne han konsentrere seg om opprøret i Norge. Etter et kort felttog samme sommer ble konvensjonen i Moss avsluttet, og 4. november ble hans norske politikk kronet med seier ved valget av Karl XIII til norsk konge.
Både som kronprins og konge (fra 1818) var Karl XIII den virkelige leder av svensk politikk. Det var særlig utenrikspolitikk han interesserte seg for, og der hadde han også spesielle forutsetninger, våken, klartenkt og med en imponerende oversikt over den internasjonale situasjon. Et godt forhold til Russland stod alltid for ham som en nødvendig garanti for Sverige og Norge.
De store fordeler som 1812-års politikken hadde brakt, gjorde at han meget nødig ville oppgi den russiske orientering, selv ikke i 1820-årene, da en del av hans nærmeste medarbeidere virket for en vestvendt politikk. I Sverige gjorde en liberal opposisjon seg gjeldende i hans senere år, en nokså hard kritikk reiste seg mot hans yndlinger, som man påstod hadde for stor innflytelse.
I Norge ble det iblant konflikt mellom Karl og Stortinget, særlig i 1821 og 1836. Hans popularitet var likevel stadig stigende i Norge, og i sine siste leveår var han nærmest folkekjær. Hovedgaten i Oslo bærer hans navn, og foran slottet står hans statue, laget av Brynjulf Bergslien og avduket 1875.