Regenter i Sverige.
|
ca 990 |
Erik VII den seirende |
|
|
993 – 1001 |
Erik VIII Arsaell |
|
|
995 – 1022 |
Olof III Skøtkonung |
|
|
1022 – 1051 |
Anund Jacob |
|
|
1051 – 1060 |
Emund (den gamle) |
|
|
1060 – 1066 |
Stenkil |
|
|
1066 – 1084 |
Halsten |
|
|
1080 – 1110 |
Inge I (den eldre) |
|
|
1110 – 1118 |
Philipp |
|
|
1118 – 1125 |
Inge II (den yngre) |
|
|
ca 1130 |
Ragnvald |
|
|
1135 – 1156 |
Sverker I (den eldre) |
|
|
1158 - 1160 |
Erik IX den hellige |
|
|
1160 – 1167 |
Carl VII Sverkersson |
|
|
1167 – 1196 |
Knut Eriksson |
|
|
1196 – 1208 |
Sverker II (den yngre) |
|
|
1208 – 1216 |
Erik X Knutsson |
|
|
1216 - 1222 |
Johan I Sverkersson (Hans) |
|
|
1222 - 1229 |
Erik XI |
|
|
1229 – 1234 |
Knut Lange |
|
|
1234 - 1249 |
Erik XI (2. gang) |
|
|
1250 – 1266 |
Birger Jarl (Regent) |
|
|
1250 – 1278 |
Waldemar (Valdemar) Birgersson |
|
|
1278 – 1290 |
Magnus I Birgersson Ladulas |
|
|
1290 – 1319 |
Birger Magnusson |
|
|
1319 – 1362 |
Magnus II |
|
|
1357 – 1359 |
Erik XII |
|
|
1362 – 1363 |
Hakon Magnusson |
|
|
1364 - 1388 |
Albrecht av Mecklenburg |
|
|
1388 – 1412 |
Margarete |
|
|
1396 - 1439 |
Erik XIII (av Pommerania) |
|
|
1440 – 1448 |
Christoph (av Bavaria) |
|
|
1448 – 1447 |
Karl VIII Knutsson |
|
|
1447 – 1464 |
Christian I |
|
|
1464 – 1465 |
Karl VIII Knutsson (2. gang) |
|
|
1467 – 1470 |
Karl VIII Knutsson (3. gang) |
| 1448-1451 1467-1470 |
Karl VIII Knutsson |
Riksforstander 1438-41, deretter slottshøvedsmann i Viborg med store forleninger. Ble valgt til konge etter Christoffers død og da danskene valgte Christian av Oldenburg ble det strid om Norge der begge hadde sine tilhengere. Karl ble kronet i Trondheim 1449 der erkebiskop Aslak Bolt og bøndene sto på hans side, men han greide ikke ta Akershus og på riksrådsmøtet i Halmstad 1450 oppga svenskene krav på Norge. Det ble misnøye under hans styre og erkebiskop Jøns Bengtsson Oxenstierna stilte seg i spissen for en reisning mot ham. Måtte vike for Christian 1451, men under de urolige forholdene fikk hans venner overtaket og han ble konge igjen 1467. |
| 1451-1467 | Konge i Danmark, Norge og Sverige | |
| 1440-1503 |
Sten Gustafsson Sture |
Riksforstander etter 1470 og i opposisjon til Christian I som han slo i slag ved Brunkeberg 1471. Greide å holde Christians
sønn, Hans, utenfor styret til tross for han var valgt til konge. Sture hadde mektige fiender i Riksrådet med dets formann erkebiskop Jakob Ulfsson i spissen, og da han led nederlag mot
Hans, som beleiret Stockholm, ble han avsatt og fikk Finland i len.
Ble riksforstander igjen 1501. |
| 1497-1509 |
Hans (Johan II) Sønn av: Christian I |
Utpekt som tronfølger i alle tre nordiske riker som barn, men møtte motstand av Sture som klarte å forhindre en fullstendig union. Måtte føre kriger i alle tre land og unionen ble reforhandlet og først godkjent etter håndfestninger 1497. Fikk aldri helt herredømme og måtte slå ned flere reisninger. |
| 1509-1523 |
Sønn av: Hans
|
Hyllet som tronfølger 1499. Unnsatte Bohus 1502 som var beleiret av Knut Alvson og gjorde raid inn i Sverige. Hadde flere slag mot
Sten Sture og seiret først 1520. Ved massehenrettelsene i blodbadet i Stockholm nov. 1520, ble en lang rekke av Stures tilhengere tatt av dage. En ny reisning under ledelse av Gustav Vasa
gjorde slutt på dansk styre for godt.
Slutt på danskestyret og unionen. |
| 1523-1560 |
Gift med:
|
Flyktet til Dalarne etter blodbadet og prøvde forgjeves å reise opprør. Var på vei til Norge da dalafolket,
forbitret over en ny skatt, innhentet ham og tok ham til fører. Ble valgt til riksforstander 1521 og konge 1523, men måtte flere ganger slå ned bondeopprør. På
riksdagen 1527 i Västerås tvang han igjennom at en stor del av kirke- og klostergodset kom under kronen. Støttet reformasjonen og ble kirkens overhode, men nektet å la seg
binde til noen fast kirkeorden. Fikk gjort arvelig sin slekt ved riksdagen i Västerås 1544, dermed var valgkongedømme avskaffet.
Under sin lange regjeringstid fikk han orden på finansene og opprettet en stående hær og skapte en flåte. Fikk slutt på Lübecks innflytelse ved å kjempe på Christian III`s side i Grevefeiden. |
| 1560-1569 | Sønn av: Gustav Vasa og Katarina av Sachsen- Lauenburg | Under 7 årskrigen mot Danmark (1563-1570 ) vokste hans medfødte mistenksomhet og vendte seg mot adelen. I frykt for en sammensvergelse lot han en del adelsmenn fengsle i Uppsala og myrdet egenhendig Nils Sture og vakten på hans befaling, andre av fangene ( Sturemordene ). Hans yngre brødre Johan og Karl, reiste seg mot ham og fikk ham avsatt. |
| 1569-1592 |
Sønn av: Gustav Vasa og Margaretha.
Gift med: Katarina Jagellonica av Polen |
Utropt til konge etter sin brors fengsling , ga adelen stor makt. Sluttet fred med Danmark og sammen med Polen kjempet han mot Russland om de baltiske land og fikk beholde Estland. Sto katolikkene nær, men hans nye liturgi ( røda boken ) ble avvist. |
| 1592-1599 | Sønn av: Johan III og Katarina | Konge av Polen 1587-1632. Oppdratt av faren til katolikk og sto hardt i mot reformasjonen. Overlot styret i Sverige til farbroren, men de ble senere fiender og Sigismund ble avsatt 1599 etter å ha tapt ved Stångebro 1598. |
| 1604-1611 |
Yngste sønn av: Gustav Vasa og Margaretha.
Gift med:
|
Hertug av Södermannland, Närke og Värmland. Tok styret sammen med Riksrådet da Sigismund var i Polen og fikk på
kirkemøtet i Uppsala erklært all katolsk og kalvinistisk vranglære for ulovlig. Fikk riksdagens støtte mot høyadelen og ble utnevnt til riksforstander. Holdt et
blodig oppgjør med sine motstandere både i Finland og Sverige. Tok kongsnavn 1604 da Sigismunds bror hadde gitt avkall på tronen. Lot seg krone 1607.
Karl ble opptatt med krigene mot Polen, Russland og Danmark-Norge (Kalmarkrigen ). |
| 1611-1632 |
Sønn av: Karl IX Vasa og Kristina.
Gift med: Maria Eleonora av Brandenburg
|
I Kalmarkrigen inntok han Kristianopel og tok over etter sin fars død regjeringen, bare 16 år gammel, som myndig. Gustav II
Adolf er den største kongeskikkelse i Sveriges historie og en genial feltherre. Han levde størstedelen av sitt liv på krigsfot og gjorde Sverige til den ledende makt i Europa ikke
bare i kraft av landevinninger, men kanskje vel så mye i kvalitet på hær og utstyr. Han erobret i tur og orden Kexholms len ( Finland strakk seg helt til Ladoga), Ingermannland, Livland, trengte inn i Kurland og Litauen, tok Pommern og rykket inn i Sachsen, Franken og tok München. I et avgjørende slag mot Wallenstein, falt han ved Lützen 6. nov. 1632, uten at svenskene måtte vike på valplassen. Innenriks fikk han gjennomført flere reformer; |
| 1632-1654 |
Datter av: Gustav II Adolf
|
Overtok 18 år gammel styret etter formynderen Axel Oxenstierna. Arvet tredveårskrigen etter sin far med sviktende inntekter for
staten og økonomisk krise som følge. Prøvde å samle mer makt i sin hånd mot riksrådet og adelens ønske. De lavere stender støttet henne og
riksrådet måtte gi avkall på den dominerende stilling den hadde under formynderstyret.
Gikk over til katolisismen, ga avkall på tronen og flyttet utenlands. |
| 1654-1660 | Sønn av: Pfalzgrev Johan Kasimir og Katarina, datter til Karl IX | Utmerket seg i trettiårskrigen, valgt til tronfølger 1649 og ble kronet samme dag som Kristina nedla embetet. Gikk til krig mot
Polen og Russland 1655 og inntok Warszawa 1656. Danmark-Norge erklærte krig 1657 og etter ilmarsj inntok han Frederiksodde, gikk over Bæltene og tvang 26.feb 1658 ved freden i Roskilde Frederik III til å avstå Trondheim, Båhuslen, Skåne, Halland, Blekinge og Bornholm. Han prøvde å gjøre det helt av med det danske kongerike ved å storme København, dette mislyktes og Norge fikk igjen Trondheim og Danmark Bornholm. |
| 1660-1697 |
Sønn av: Pfalzgrev Johan Kasimir og Katarina.
Gift med: Ulrika Eleonora, datter til Frederik III
|
Hadde sin store del for seieren i den skånske krig og fikk til et forbund med Danmark etter freden. Gjenreiste finansene med en omfattende "reduksjon" og riksdagen vedtok 1680 at formynderstyret fra 1660 skulle stilles til ansvar for sin forvaltning. Dette var en reaksjon på den subsidiepolitikk som hadde ført Sverige inn i krigen på Frankrikes side. Utnyttet også den dårlige stemningen mot høyadelen og fikk riksrådet gjort om til "det kongelige råd" og riksdagen la lovgivingen i kongens hender. Eneveldet innføres 1682. |
| 1697-1718 |
Sønn av Karl XI
|
Tok straks kommandoen da den store nordiske krig brøt ut 1700, var borte fra landet til 1715 og så aldri hovedstaden igjen. Tross alle seire og vunne slag var det slutt med Sverige som stormakt da han falt ved Fredriksten festning 1718. I forvirringen som fulgte og da han var barnløs, ble det slutt på eneveldet og all makt ble hos riksdagen og riksrådet. |
| 1718-1720 | Datter til Karl XI | Overtok styret da broren, Karl XII døde. Overdro styret til sin mann Fredrik I 1720. |
| 1720-1751 |
Sønn av grev Karl av Hessen-Kassel
Gift med Ulrika Eleonora |
Ble øverstkommanderende for hæren da Karl XII døde. Levde et lettsindig og utsvevende liv og makten gled etter hvert over til riksrådet. |
| 1751-1771 |
Sønn av Christian August av Holsten-Gottorp.
Gift med Lovisa Ulrika, datter av Fredrik Wilhelm I |
Biskop i Lübeck 1727, valgt til tronfølger 1743.
Under hans regjeringstid foregikk partistriden mellom " hattene" og" luene" og selv ble han redusert til en skyggekonge. Uheldige kriger med Preussen og Russland førte til landavståelser i Finland, finansielt sammenbrudd og hungersnød. |
| 1771-1792 |
Sønn til Adolf Fredrik
Gift med Sofia Magdalena av Danmark
|
Gjennomførte statskupp med gardens hjelp og forkynte for stendene en regjeringsform som la regjeringen i kongens hånd. Fikk motstand fra adelen og den bredte seg ved hans lettsindige forvaltning av rikets midler. Førte til å begynne med en forsiktig utenrikspolitikk, men forlot denne og gikk til krig mot Russland1788. Dette førte til fullt mytteri av adelen, hvori Gustav foretok et nytt statskupp og gjorde kongemakten eneveldig. Krigen endte 1789 etter svensk seier ved Svensksund uten landavståelser. Nytt enevelde |
| 1792-1809 |
Sønn av: Gustav III
Gift med: Fredrika av Baden |
Hadde onkelen, hertug Karl, som formynder til han overtok selv 1796. Vant folks aktelse med sin sparsommelige og ordentlige
livsførsel, men han var også stivsinnet, sneversynt og fanatisk. Sluttet seg til koalisjonen mot Napoleon 1805, noe som fikk fatale følger. Felttoget til Pommern som han ledet var
en fiasko. Og etter freden i Tilsit, fikk han krig med både Russland og Danmark. Russland angrep Finland og landet måtte rømmes, samtidig som et dansksfransk angrep truet.
Hele Sveriges eksistens sto på spill, uten at han ville gjøre innrømmelser eller skifte system. Da han fornyet avtalen med England ble han styrtet ved en militær oppstand,
ledet av G. Adlersparre, avsatt og landsforvist.
Døde i St.Gallen i små kår. |
| 1809-1818 |
Sønn av: Adolf Fredrik og Lovisa Ulrika
Gift med: Hedwig Elizabeth Charlotte av Holstein-Gottorp
|
Hertug av Södermannland, valgt til konge av riksdagen som samtidig ga landet en ny forfatning som sto til 1970. Riksdagen valgte 1810
den franske marskalk Jean Bernadotte til kronprins under navnet Karl Johan.
Og da kongen verken hadde lyst heller evner til å styre, overlot han regjeringen til kronprinsen da han ankom landet. |
| 1818-1844 |
Sønn av: Henri Bernadotte Gift med: Desirée Clary, senere (Desideria av Sverige) |
Tok 1812 parti for tsaren i konflikten med Napoleon og sluttet forbund med Russland, Preussen og England året etter og fikk
løfte om Norge. Ved felttoget til Tyskland hadde han selv kommandoen.
Og etter sluttkampene ved Leipzig rykket han inn i Holstein, tvang 14. jan. 1814 den danske konge Frederik VI til å avstå Norge. Fikk en sterk opposisjon mot seg for sitt "alenestyrende" og krav om å ta mer hensyn til folkeviljen og til å oppløse stenderinndelingen.
|
| 1844-1859 |
Sønn av: Karl XIV Johan
Gift med: Josephine Beauharnais, prinsesse av Leuchtenberg |
Omdannet regjeringen i mer liberal retning og en del reformer ble gjennomført, som en mer human fengselslov, "fattigvård", lik arverett for kvinner og menn. |
| 1859-1872 |
Sønn av: Oscar I
Gift med: Louise av Nederland |
Reformarbeidet i mer liberal retning fortsatte med ny lov om lokalt selvstyre nærmest mot kongens vilje. Drømte om å forene Norden under dynastiet Bernadotte og gjorde en reise til Paris og London 1861 for å få vestmaktenes støtte til en nordisk union. |
| 1872-1907 |
Sønn av: Oscar I
Gift med: Sophie av Nassau
|
Prins, hertug av Östergötland, Sveriges og Norges konge, kronet i Trondheim 1873. Foretok flere lange reiser i Norge, bl.a.
nordover helt til den russiske grense før kroningen. Overholdt også som den første av de svenskenorske konger den norske grunnlovs påbud om opphold i landet hvert
år.
I Norge ble hans regjeringstid preget av kraftige politiske kamper der han tok de konservatives parti. Hadde ikke Sveriges støtte i kampen og måtte godta det parlamentariske system. I sine siste år var han lange tider syk og måtte overlate regjeringen til kronprins Gustav. Norge ut av unionen i 1905 |
| 1907-1950 |
Sønn av: Oscar II
Gift med: Victoria av Baden |
Hertug av Värmland, Sveriges og Norges kronprins 1872. Erklært myndig på sin 18. årsdag i et sammensatt svensknorsk
statsråd. Visekonge i Norge 1884 og general i begge armeer 1898. Under kongens sykdom ble det hans oppgave å lede de vanskelige forhandlinger i 1905 om oppløsningen av
unionen.
Tok valgspråket :" Med folket för fosterlandet " da han til trådde ved kongens død 1907. Unnlot å la seg krone, innførte et enklere levesett ved hoffet. Den av de svenske konger med lengst styretid. |
| 1950-1973 |
Sønn av: Gustav V
Gift med :
|
Studerte ved Uppsala og Oslo universiteter, tok offisereksamen 1902, formann i Svenska orientselskap etter opprettelsen 1921 og preses i
Vitterhetsakademien 1945-1950. Habil idrettsmann og formann i Riksidrottsförbundet 1903- 1933. Tok valgspråket :" Plikten framför alt " da han ble konge og dette gjaldt i hele hans levesett. |
| 1973- |
Sønn av: Gustav VI Adolf Gift med: Silvia Sommerlath |