Sverre I.

1184-1202

Sverre Sigurdsson er en av de mest spennende kongene våre. Han var født i Norge, men vokste opp på Færøyene der han utdannet seg til prest. I 1175 får han vite av sin mor at han er kongssønn. Hun hevder at Sigurd Munn er Sverres far. Det er ingenting som tyder på at dette er sant, men Sverre hevder hele livet at han er kongssønn, og han starter sin kamp for den norske tronen. Sverre karakteriseres som et krigertalent, en sterk og kunnskapsrik mann som var flink til å snakke.

Han levde et sunt liv, spiste bare ett måltid om dagen og motarbeidet drukkenskap. Sverre er spesielt kjent for at han kjempet mot kirken, og dermed indirekte mot sin rival til tronen, kong Magnus Erlingsson, som sto på kirkens side. Sverre mente at kongen skulle stå over kirken, ikke omvendt. Det likte geistligheten dårlig. Sverre fikk biskop og pave mot seg, og han ble lyst i bann. Ved hjelp av birkebeinerne, en krigerflokk, vant Sverre viktige slag, både på Kalvskinnet i 1179 og på Fimreite i 1184. Det siste gjør ham til enekonge i Norge. Sverre er den første kongen som får skrevet sin egen saga, Sverres saga.

Gjorde krav på tronen etter Håkon Herdebrei, men ble forbigått av Erling Skakke og sønnen Magnus etter slaget ved Veøy. Samlet flokk av skoggangsmenn og andre veifarende menn, birkebeinene, som tok ham til konge og han lot seg hylle på Øreting 1177. Levde nærmest som fredløs med flere mindre trefninger før han tok et hovedslag og vant en klar seier på Kalvskinnet 1179 hvor Erling Skakke falt. Sverre ble enehersker i Trondheim året etter da han slo Magnus ved Ilevollen og avgjørende seier ved Fimreite 1184. 

Sverre hadde liten støtte øst og sørpå og nye flokker reiste seg; kuvlunger, varbelger, øyskjegger og baglere. Han fikk også en mektig fiende i kirken som hadde stått på Magnus side og han ble lyst i bann fra Lunds domkirke 1194, og landet ble lagt under interdikt av Innocens i 1198. 

Døde i Bergen 8 mars 1202.