Det er en tid for alt, sa min mor bestandig. Jeg husker det alltid var en årlig diskusjon om når vi kunne ta ut sykkelen og når vi kunne bytte ut nikkersen til lette kortbukser. Og det var alltid spennende om vi fikk lov til å begynne med knestrømper til 17. mai. Men etter noen glade sorgløse sommermåneder var det slutt.

Da skulle sykkelen inn og nikkersen og de lange ullstrømpene på igjen. Det er en tid for alt, sa mor igjen. I dag er slike ting rene bagateller. Nå sykler mange hele året, og nikkersene og kortbuksene har forlengst gått av moten og blitt til filleryer for lenge siden. Ja, så mor hadde rett hun, det er en tid for alt.

Helt siden midten av 1400-tallet ble det innført et stafettsystem med postbud som var ansvarlig for en kortere strekning. Dette satte fart i postgangen og systemet ble også tilgjengelig for den menige mann. Systemet ble også et mønster for Norge fra året 1647. Postbefordringen ble organisert av stattholder Hannibal Sehestedt, og gikk ut på at det ble utpekt såkalte postbønder.

De fikk ingen særskilt godtgjørelse for denne jobben, men de var fritatt for skatt og militærtjeneste. Og det var jo ingen dårlig ordning sånn midt i slåttonna og de andre onnene. For det var den gang som nå bare et svett ansikt og ei skitten hånd som gir mat til folk og fe. Men etter hvert ble postfunksjonærene offentlige tjenestemenn med fast lønn som de kunne leve av.

Og levde lykkelig alle sine dager, iallfall helt til ”blårussen” tok ledelsen. Nå er det omsetningen og fortjenesten på det enkelte postkontor som bestemmer om de ansatte har en jobb å gå til neste uke. Ikke om postkontoret gagner stedet eller ikke.

Når vi ser tilbake på den tiden, da skilue, nikkers og vindjakke var et høyst moteriktig plagg når vi skulle ut på tur, husker vi også at alt var så mye mer forutsigbare. Mye var ikke oppfunnet ennå, så vi slapp å få postkassene fylt opp av reklame. Og vi fikk post hver dag enten det snødde eller regnet. Postbudet kjente alle på ruten. Så skulle en skrive feil adresse, ja selv om det bare sto til bestemor på konvolutten, kom som regel også det brevet frem.

I tillegg kunne vi tømme sparegrisen og levere femøringene på postkontoret og få fine merker klistret inn i en rød bok.. Postsparebanken sto det utenpå boken. Banken som finnes overalt. Vi kunne også gå på et postkontor for å få ordnet våre regninger. Og sende penger eller pakker til venner og slektninger uten å ruinere oss.

I dag lønner det seg nesten å sende penger, brev og pakker med taxi. Og for i tillegg til å få utført tjenestene må vi hver gang vegre oss mot pågående postekspeditører som skal selge oss fonds eller aksjer som vi overhodet ikke har bruk for. Eller gi oss et lån selv om huset er belånt til langt over pipa fra før. Enda vi egentlig bare skulle hente en pakke fra tante Gunda på Hamar. "Vi tjener ikke nok", sier ”blårussen” og spør om vi ikke heller skal ha en video, DVD-film eller en lekebamse. Eller kanskje en mobiltelefon? ”Bare skriv navnet ditt på dette du”, så tjener vi litt penger i dag også.

"For posthandel er fine greier", sier de som har greie på slikt, det er der det er penger å tjene, ikke å være postmann. Så bare trekk nummerlapp og vent på tur. Men fortvil ikke, snart blir det også pølser med brød å få kjøpt på postkontoret mens vi venter. Selv om det blir en annen kø som vi også må trekke kølapp til. Så i lykkerusen over at vi kan velge mellom tre sorter ketchup og fire sorter salat, så nikker vi og sier det er greit at de legger ned alle andre steder hvor dem ikke tjener bra nok. Brev og pakker lønner seg ikke lenger. Ja, det er en tid for alt, sa min mor bestandig.

Etter mange år med politikere som følte et felles samfunnsansvar, og som beholdt kontakten med moder jord og grasrota, har vi nå fått en flokk med blåruss inn i politikken. Det som i generasjoner var en udiskutabel felles samfunnsoppgave, ble plutselig ikke det offentliges ansvar lenger. For som tiden gikk ble alt så dyrt noe som medførte at festtalene skiftet karakter. 

Vi lærte snart nye ord som effektivitet, marginer og konkurranseutsetting. Så for å kamuflere at staten hadde tenkt ut nye måter å tjene penger på, begynte de å privatisere etat for etat. Det er ikke det offentliges oppgave å drive tjenesteproduksjon ble det sagt, og vi nikket med. For vi skjønte ikke alle fremmedordene.

Snart forsvant de gamle navnene så folk ikke skulle skjønne hva disse etatene drev med lenger. Inn kom fantasinavn som Mesta, Bravida og Avinor. Postekspeditørene skiftet også tittel, de heter kundeveiledere eller konsulenter nå. På energisiden var politikerne enda flinkere. Der delte de opp ansvaret i mange biter, med nettleverandører og nettransportører. Og selvfølgelig med ”blåruss” i alle ledersjikt. Så heretter skal det lønne seg å yte tjenester til innbyggerne. Lønne seg for hvem?

Nå er det hva russere og polakker er villige til å betale for strømmen som bestemmer prisen når tante Gunda skal koke seg litt kaffe. Selvfølgelig med et hyggelig påslag til staten i tillegg som en ekstra kompensasjon til de som bestemmer. For Oslo gjorde som mange andre kommuner, overlot sitt solide lysverk til blårussen. Det var ikke lenger kommunens oppgave å forsyne folk med strøm. Nå er det markedskreftene som styrer. Og arbeidslivet blitt som et pyramidespill der de ansatte må løpe fortere for mindre lønn slik at de på toppen skal fortjene sine millionlønninger og millionpensjoner.

Her skal det tjenes penger, ikke forsyne det norske samfunn med den energien de tross alt har vært med på å betale over skattseddelen. De har greid å gjøre det så uoversiktlig at vår Olje- og energiminister med lett hjerte kunne si til det norske folk, ikke spar på strømmen, ikke sitt hjemme og frys. Pengene går til et godt formål, de går rett inn i statskassa. 

Og hver gang vi synes stat og kommune blir for grådige, skakker politikerne på hodet og sier det er dårlige tider for norsk økonomi. Og så legger de ned et eldresenter eller en ungdomsklubb. Eller stenger et sykehjem. I neste møte er det stille i salen, da er det ingen politikere som skriker, for nå vedtar de sine egne honorarer. Ja, så mor hadde rett hun, det er en tid for alt.

Nå har ”blårussen” overtatt ledelsen av sykehusene,. og selvfølgelig satt prislapper på alt som skjer. En blindtarm har en pris mens et dårlig hjerte har en annen pris. Dette for å synliggjøre sykehusets lønnsomhet. Nå blir vi nok snart møtt med kremmersmilet ved sykehusporten. "Beklager, men slike sykdommer tar vi ikke, din diagnose lønner seg ikke for oss". For sykehuset må gå med overskudd ellers blir det nedlagt. Og hvor ble det av frasene om fritt sykehusvalg når folk i bydelene Alna og Stovner ikke lenger skal få ha Aker som sitt lokalsykehus, men må reise ut av kommunen til A-hus. Det er jo til og med tvil om folk med TT-kort kan reise dit for å besøke sine kjære.

Og vår gamle mor må finne seg i å bruke den våte bleien et par dager til. "Det er ikke budsjettmidler til å skifte bleiene oftere", sier ”blårussen” med den største selvfølgelighet. ”Vi har ikke bemanning til å hjelpe deg å spise eller følge deg på do”, sier de ansatte. Men her har de vært smartere, ”blårussen”. I stedet for å bevilge penger til sykehjemmene selv, bruker de bydelsutvalgene som gisler for dårlig økonomi. Da slipper de å fortelle selv at de må spare på stellet til gamle fru Larsen for å få råd til fallskjermen sin.

Og de vet så vel at vi glemmer fort når vi blir eldre, så det er helt uten risiko å besøke sykehjemmene for å sanke stemmer hver gang det er valg. Det er ikke lenger det offentliges oppgave å gi velgerne verdighet når de har gått ut på dato. I stedet har vi blitt et miljøproblem når vi forlater denne verden. Ja, så mor hadde rett hun, det er en tid for alt.

Bare hver tiende familie hadde telefon hjemme på 1950-tallet, så vi slapp å måtte avbryte middagshvilen for å ta en telefon der en smørblid stemme vil selge oss ett eller annet. Det var ikke vanlig for privatfolk på å ha telefon i hjemmet heller. Så oppsto det behov for å ringe til politi, lege eller brannvesen, var det nødvendig å kjenne til noen i nærheten som hadde telefon, og at disse var hjemme. og brannbilene trengte opptil 20 minutter for å komme til Stovner.

Når en så legger til tiden det kunne ta for å finne en telefon ble det en stund å vente på hjelp. Karakteristisk for Groruddalen på den tiden var stillheten, noe som gjorde at folk kunne høre brannbilenes klagende «ba-bu» fra de startet fra Bryn og hele veien oppover i dalen enten de kjørte Strømsveien eller Trondheimsveien.

Nå var heldigvis husbrann en sjelden foreteelse i Groruddalen. Men de gangene det oppsto brann var nærmeste brannstasjon på Bryn. Og skulle det begynne å brenne et sted i dag er det helt sikkert en flokk med 10-åringer i nærheten som har mobiltelefon. Det var ikke noe som het reservasjonslister for telefonsalg den gangen, for det var ikke nødvendig. I året 1955 var det 23.000 som sto på venteliste i Oslo.

Så enkelte sa med en smule galgenhumor at det i grunnen ikke var så ille å være uten telefon, for de som de kunne tenke seg å ringe til, de sto også på venteliste. I dag kjemper mange teleselskaper om vår oppmerksomhet, og som så gjerne vil selge oss så mange telefonlinjer og mobiltelefoner vi ønsker.

Vi hadde radio og tv på 1960- tallet også, men der var det bare Norsk rikskringkasting som dominerte. Så vi trengte ikke å krangle om fjernkontrollen. I dag finnes det minst tre, fire fjernkontroller rundt om i de tusen hjem. Så vi bruker først mye energi på å finne dem igjen, for senere å krangle om hvilken kanal vi skal se på. Så vi som har levd en stund har fått oppleve store forandringer i løpet av femti år.

Noen forandringer er så store at dagens unge rister vantro på hodet etter å ha hørt hvordan tidene var før de ble født. Derfor så har vi som har levet noen år en forpliktelse til å bringe videre til nye generasjoner at tiden ikke har stått stille siden besteforeldrene var barn. Det har ikke alltid vært slik som nå. Vi hadde ikke mye jordisk godt, men menneskene vare på hverandre. Ja, for som mor sa, det er en tid for alt.