1998.

Høyt og lunt foran et fagert skogkledd scenarie, 

finner du en bydel som har hatt vekst.

En plass nordøst i Oslo så stappfull av historie,

 at stedet fortjener sin fortellende tekst.

Det var mange som her ville bygge sitt hjem, 

så bonden han måtte nok vike sin grunn.

På en jord som i århundre ble forvaltet av dem,

 vokste bydel Stovner rett opp fra bunn.

Men folk hadde bygget her i bydelen føre,

 alt i 1910 var den første nybygger under tak.

Ved Akerselvens bredd var det lite å gjøre, 

det var bare for de husløse å gå rett på sak.

Her i bygda begynte bonden å selge ut tomter, 

jord for bare en krone i avdrag per uke.

Det var så mye for noen kvadratmeter, 

en arbeider den gang på bolig kunne bruke.

De manglet alt de som kom med sitt lass, 

men vann var det i bekken og veien var en sti.

Etter noen år kom det litt mere på plass,

 Karl Andersen visste når det var tid for å smi.

Folk kom, stiftet hjem, ett samfunn ble laga, 

her ville de bo, inne i byen ville ingen være.

Vi vil ta vare på vår lange spennende saga,

 for det er jo av historien som vi alle skal lære.

Nybrottsmenn kom tidlig og ryddet sin grunn, 

i en tid da vikinger kjempet om makt og ære.

Øksehugg blant store trær hørtes en stund, 

stufnar sto tilbake og bygda fikk navn å bære.

De dyrket sin jord tett ved en rislende bekk, 

der bare bever og ulv hadde drukket fra før.

På den gamle ljodveien vandret folk med sin sekk, 

andre hadde hester som bar all bør.

Olav Trygvasson hadde med seg kirken hit nord. 

På Hovedøya bygget munkene et kloster.

Mange ville ha mat ved de geistliges bord, 

så de ville selv eie sin jord for maten jo koster.

Gårder ble innskrevet i biskopens jordebok, 

snart eiet de alt og bonden selv ble leilending.

Kaupstaden Oslo vokste seg stor og fikk aldri nok, t

ømmer ble fraktet i mer enn en vending.

Biskop Nikolas for også en dag her forbi, 

da han rømte fra kong Sverre og hans menn.

For i Snorres sagatider var dette fordi, 

en Bagler og Birkebeiner var alt annet enn venn.

Men alvorligere ting truet vår land en dag, 

enn den årelange kjeklingen om kongemakt.

Det var andre betingelser som der sto ved lag, 

da var det ikke så mye kongen kunne sagt.

I året 1349 en kveld et skip la til kai i Bergen by, 

i lasten det hadde alt annet enn godt.

På dødsskrikene skjønte folk hva dette skulle bety, 

for skipet hadde brakt med seg sott.

Fra bygd til bygd vandret store flokker på flukt, 

der de kom fra lå de som alt var døde.

Også i bygda vår kjentes denne svartedaudens lukt, 

alle gårdene ble snart liggende øde.

I de neste 200 år lå også bygda vår nede, 

før årestuer og stall igjen ble gjenreist av tømmer.

Da hadde munker og prester sluttet å kvede, 

gårdene eies nå av konge og kremmer.

Men både krone og borger hadde penger som kall, 

bonden ble igjen herre på tunet.

Det var hans egne dyr som sto der i fjøs og stall, 

en stund var bygda i det rette lunet.

Men ute i den store verden var det ofte krig og vold, 

ja når var det egentlig fred der ute?

Norge var også i strid da sjøhelten Tordenskiold,

 sørget for at svenskene ble uten en skute.

Karl den tolvte ville også oss berøve,

 men oppe ved Lauåsen var mange soldater på vakt.

Så da fikk hæren og bøndene sin prøve. 

Svenskene snudde da deres skjebne ble lagt.

På Stovner gjestegård fikk ferdefolk hvile seg vel, 

et lyspunkt langs kongeveiens farlige sti.

Men Bonkall, Rommen og Romsås fikk sin del,

 da ny vei ble ferdig og folk kjørte der forbi.

Konge og prest gjestet Romsås stue, 

koste seg med dram når røyken lå tett under stuetak.

Mest var det bønder som levet i nuet, 

som hvilte seg litt før de reiste til bygdene der bak.

På Bonkall var de samlet, kjørere og kronens fut, 

rundt ovnen de satt når kulda var streng.

Men utenfor alene for å passe på en velvoksen stut, 

sto Tærudbondens yngste dreng.

Ved åsens fot hamret menn på det lyserøde fjell, 

til klangen fra feiselen sang de i sin nød.

De begynte tidlig å lære seg fjellets appell. 

Det ble sent før de hadde tjent det daglige brød.

På Rommi lyttet barn til lærerens tese,

 for å lære noen vers og få noen vektige ord i livet.

Før var det bonden som skriften måtte lese,

 på gårdens kjøkken de fikk visdommen givet.

Litt bortenfor stelte husmannen sin åkerlapp, 

for at familien skulle få mel til surdeigen.

Det ble sent på kveld før han unnet seg en pipestapp,

 for om dagen han jobbet for leien.

Lørdagskveld ville folk ha moro og spell, 

og danset til musikk inntil spillemannen ble tørst.

Skulle en ungkar finne lykken en sommerkveld, 

var det nok best for frieren å være først.

Et møte under bjerka ved en stille bekk. 

Fikk han ja, var det langt å fare for bryllupsfest.

Før Grorud kom lå kirken milene vekk. 

Før var det Østre Aker, Gamle Aker lå lenger vest.

Utviklingen tok sitt da mange tusen sto i boligkø, 

det var ikke lenger plass til Blakken.

Debatt til tross det er alltid noen som må blø.

Det ble rift om denne fruktbare bakken.

Ikke et øye var tørt når D-dagen kom. 

Fjøs og stall ble tømt og de kjørte buskapen bort.

Alt ble stille en stund, en følte seg tom. 

Så ble stillheten brutt nå skulle det bygges stort.

Stort ble det også borte ved Fossumdalen, 

det første vi så der var måkene og all røyken.

Ingen skade sa de i Bystyresalen. 

Stovner vels mange protester mot søppel gikk føyken.

Det samme ble planene om T-banen hit stund, 

det beste for saken var å vente noen år.

Så folk måtte våkne tidlig fra sin blund, 

må en på jobb i byen er det andre lover som rår.

Rekkehus og blokker vokste frem, 

på gamle marker der det før var høstet inn grøde.

Men ikke alt var på plass, det oppdaget jo dem, 

bolig ja, mens annet lå temmelig øde.

Vi ser tilbake og ser at tiden den går, 

og hedrer med glede våre mødre og våre fedre.

Og takker de som jobbet og slet i disse år, 

for at alle vi på Stovner skulle få det litt bedre.

Hus og hytter på Stovner ble revet. 

Tomter ble delt og nytt ble bygget så folk fikk nye vaner.

De som hadde ventet fikk lønn for alt strevet, 

for at kommunens vann skulle renne i kraner.

Fra mange hjørner har folk flyttet hit, 

vi er gammelt og nytt, mange språk og nasjoner.

Forskjellige kulturer da alle tok med sitt, 

gir Stovner sin sjel som vi hilser med ovasjoner.

Nå har Stovner bydel for lengst fått igjen trua, 

årene har gått vi har fått det meste på plass.

Vi hører musikk fra en balkong på Haugenstua, 

noen sitter og koser seg med et glass.

Fra lune små hager på gamle Stovner, 

hører vi glade stemmer og barn i sine viltre løyer.

Men kveldsstillheten kan nok bli brutt også her, 

for en gressklipper er også noe som støyer.

Vestli med sine store blomstrende terrasser,

 gir oss en øyefryd så langt vi bare klarer å se.

Kirken på Fossum holder en av sine kveldsmesser, 

der sitter menigheten nå stille for å be.

Ved siden av kirken finner vi nok flere som venter, 

på tilbud for varer som folk også trenger.

For flere er samlet på Stovner senter, 

travelt er ordet for alle skal gjøre sitt før det stenger.

Vi har sett oss tilbake, og med stolthet vi vet, 

at Stovner alltid har vært et hjul i tiden.

At våre forfedre har hatt et nøkternt levesett, 

kan vel ingen si annet nå eller siden.

En ny generasjon skal arve vår verden, 

og de er klare de unge det høres på susen.

Med håp om deres fremtid og lykke på ferden, 

vender vi nå blikket mot det neste årtusen.