Refleksjoner.

Det graves som aldri før i kongerikene, og graves gjøres det selvfølgelig også i Groruddalen. Vi ser ham ofte, denne mannen i gult arbeidstøy som står på toppen av leirhaugen. Stram som en småkonge står han og kikker ned på hullet sitt. Det er som han beskuer dette sølete hullet under seg med en viss stolthet. Ja, hans siste livsverk. Vi kan se han beveger leppene, antakelig snakker han med seg selv om dette hullet som han nettopp har fått gravet ut.

Rop i skogen og du får svar heter det, men denne mannen i gult ser jo ikke skogen for bare trær. Eller det er vel mer korrekt å si stubber nå, gravere med respekt for seg selv må jo felle noen trær også. For gravemaskiner må jo ha god plass til å lage disse hullene eller grøfter som de også kalles. Så derfor hjelper det ikke om trærne er aldri så pene, de kan ikke bare stå der og stanse fremskrittet. For i tillegg til strømkabler og telefonkabler skal også tvkabler og bredbåndkabler legges i bakken.

Grøfter må graves både en og to ganger og kanskje tre også, for en kan jo ikke huske på alt i første omgang. Ikke så rart det er travle tider for asfaltleggerne om sommeren. Så vi innser med stor selvfølgelighet at denne mannen i gult antakelig står der breibeint å fremsier noen velvalgte ord for å beklage at han har mistet trærne som skjermet så godt mot skogen. Inntil vi skjønner at han står og snakker med noen i sin handsfrie mobiltelefon.

Kanskje han snakker med en annen småkonge på en annen leirehaug for å utveksle informasjon eller erfaringer. Men det er lite sannsynlig, for disse småkongene snakker sjelden sammen. Og skulle de gjøre det så må det være om helt andre ting enn sitt eget lille småkongerike. For her er eiendomsfølelsen over hver enkelts område meget sterk. De snakker med stor overbevisning om min grøft, min kabel, min vei eller min vannledning. Men de snakker sjelden om mitt ansvar eller min skyld, slike ubehagelige ting skyver de elegant over til andre.

Vi som har levd en stund er ikke så godt bevandret i alle de teknologiske duppedittene som vi får kjøpt for en krone bare kredittverdigheten er god nok. Hva herligheten med tilbehør egentlig koster får vi presentert som en skrekkopplevelse midt i middagshvilen noe senere.  Og da er det for sent å angre, vi må bare erkjenne at vi befinner oss i teleselskapets klør en god stund fremover. For alle som har lagt ned noe i bakken vil jo gjerne ha en fortjeneste så god som mulig og da må de også ha kunder.

En forståelse av at strøm, telefon og kabeltv har blitt noe som folk har blitt avhengig av, har medført at stat og kommune har privatisert det som tidligere var fellesgoder. Det som tidligere var investert av skattytere og abonnenter ble elegant fordelt til børsnoterte private foretak for at vi skal betale investeringene en gang til. Og for å pynte litt på transaksjonene skifter Oslo lysverker først navn til Oslo energi og Viken. Men styret innså at dette fortsatt kunne kobles til kommunen. Så vi ble litt forvirret for vi skjønte ikke helt dette med at Viken skulle ha betalt for ledningene ute i gaten, noe vi trodde var betalt for lenge siden. Og ikke forsto vi at det var Oslo energi som hadde jobben med å putte elektrisk strøm inn i ledningene heller.

Derfor skiftet de navn igjen til Hafslund med Oslo kommune som den fortsatt største aksjonær. Men det må jo være et tankekors for alle at Hafslund har priset sine tjenester så høyt at Oslo kommune selv synes de ble for dyre og derfor valgte en annen strømleverandør. Så Oslo kommune mener det er greit å tyne mest mulig ut av kommunens innbyggere, for den eneste som tydeligvis jubler er finansbyråden som setter pris på større aksjeutbytte basert på sine egne borgeres strømforbruk. Men vi kan ikke forlange at vi skal forstå alt heller, vi kan fort bli lurt til å ta feil.

Det er fort gjort å ta feil av folk når vi ferdes ute. Dem går ikke lenger og prater med seg selv alle disse som beveger leppene, slik dem gjorde før i tiden.  I dag er det sosialt akseptert at noen prater ut i løse luften, det kan jo hende de snakker med noen gjennom den handsfrie de har blitt så avhengige av. For noen år siden kom gjerne folk i hvite frakker for å kjøre folk til et dertil egnet sted når dem gikk rundt og pratet ut i luften på den måten. I hvert fall så måtte en regne med at folk som oppdaget disse pratmakerne gjorde sirkulære bevegelser med hånden over hodet sitt.

Det var lettere å få plass i psykiatrien den gangen, altså før det ble så populært i de politiske kretser å snakke om mer helse for hver krone. Disse politikerne glemte visst å regne med inflasjonen, for i dag slipper vi ikke inn noe sted når vi har behov for psykiatrisk hjelp.  Enten så er vi for syke til at noen vil hjelpe oss eller så er vi ikke syke nok til å bli prioritert. Eller så er det ikke plass, men mest sannsynlig er det at tilbudet er nedlagt for å kunne skyve ansvaret over på en lavere instans. For det er liten vilje til å bevilge penger som monner i de instanser som har makt og myndighet.

Men uansett så er det blitt normalt å gå rundt med små ørepropper med en liten mikrofondings på brystet. Og vi begynner etter hvert å venne oss til at folk ser oss inn i øynene og lar oss tro de snakker med oss mens realiteten er at de snakker med noen helt andre. Så vi bør tenke oss om både to og tre ganger før vi svarer, det er ikke pent å blande seg opp i andres private ting. Og konsekvensene kan jo bli fatale hvis vi svarer feil til feil person på feil tidspunkt og på feil sted.

Det er ikke oss det er noe galt med allikevel. Vi har også omsider innsett at nesten hvert eneste individ her på berget nå har sin egen mobiltelefon.  Der en før gav et sølvkrus eller sølvskje i dåpsgave vil snart mobiltelefonen med kontantkort overta som den populære dåpsgaven. Og det holder ikke bare med telefonen, alle barn med respekt for seg selv må bare ha muligheter for SMS, kamerafunksjon og video. Medlemskap i en golfklubb eller i OBOS kan vi sikkert vente med til konfirmasjonen. Det har jo blitt kjøpers marked på boligmarkedet, og golf kan krapylet sikkert vente litt med.

Enten vi sitter på et venteværelse, på en kafé eller vandrer på et kjøpesenter, fylles luften med alle slags fantasifulle ringesignaler. Melodier som kan kjøpes for en hyggelig sum i følge de mange fristende tilbud som annonseres i avisene. Og enten vi vil eller ikke får vi ta del i mange privatsamtaler, for når det lille apparatet gir lyd i fra seg så glemmer eieren både tid og sted. De mer garvede har til og med på mobilen i teateret eller i kirken for det er jo nesten blitt et sosialt krav at vi skal være tilgjengelige.

For to generasjoner siden, altså på en tid da denne skribenten var gammel nok til å kunne handle på polet, var folk fornøyd hvis det ikke var for langt til nærmeste telefonkiosk. For ikke å snakke om de få som vant i Telegrafverkets trekninger og ble tildelt det statussymbolet som en telefon hjemme representerte. Telefonapparatet ble som regel alltid plassert i entreen, for alle abonnentene hadde plikt til å låne bort telefonen sin. Derfor sto det som regel også en innretning til å slippe den obligatoriske femtiøren på ved siden av telefonen.

Hvis det var en lokalsamtale vel og merke. Skulle det telefoneres til en av våre nabokommuner måtte vi bestille rikstelefon. Og da måtte vi alltid huske på at damen på sentralen, for det var alltid en dame på slike telefonsentraler, ringte tilbake og fortalte hva samtalen kostet. Rikssamtale med gebyr, het det den gangen.  En skulle jo tro at denne pengeinnretningen ble velfylt der den sto, men sannheten var jo den at dem folk gjerne ville ringe til heller ikke hadde telefon.

Derfor påla Telegrafverket en annen plikt på sine abonnenter, og det var noe som het, tilsigelse. Det ble derfor ofte litt spent stemning i heimen når telefonen ringte og ’n far gikk ut i entreen for å svare. Det var gjerne en oppgave for mannen i huset dette å ta seg av slike tekniske ting som å svare i telefonen. Og når en av damene på telefonsentralen snakket i den andre enden, rettet ’n far seg opp og ble rank i holdningen og smørblid i røsten. Og så lenge han hadde litt hår igjen på hodet lette han febrilsk rundt i lommene sine etter en kam for å få lagt hårstråene litt mer velordnet enn det de var da ’n far måtte reise seg opp fra sofaen.

 En kam var standardutstyr for alle gutter på den tiden. Spesielt for de som var gamle nok til å gå i langbukser, og det ble de gjerne etter konfirmasjonen. Vi andre som fortsatt gikk i kortbukser spisset ørene når stemmen til ’n far plutselig ble sånn smørblid for da måtte vi være parat til løpe og hente naboen som noen absolutt ville snakke med. Tilsigelse var en plikt for dem som var betrodd en av statens telefoner.  Og det var helst vi små som måtte løpe ærender. Ordet rikstelefon lød som en piskesnert når det ble uttalt, for når vi ringte riks var minuttene dyre.

 Nå var ikke naboen så veldig populær så det var sjelden noen ville snakke med ’n. Så vi så ikke han som noen belastning. Da var det verre med dem som hadde naboer med gifteklare sønner eller døtre med kjæreste i en annen kommune. En gutt i klassen måtte fly på tilsigelse flere ganger om dagen han, og enda mer på søndagene. For når unge folk kom i løpetiden ble store telefonutgifter temmelig underordnet. Lørdagene og lillelørda’n som var på onsdag, gikk det bedre for da var som regel de aktuelle turtelduene i fysisk kontakt.

 I dag ringer ungene og barnebarna våre til hele verden uten å rødme. Ordet rikstelefon er et ukjent begrep. Mens vi måtte stå og lide utenfor en telefonkiosk mens fru Evensen i nr 9 fikk skravlet seg ferdig, står den nye generasjon og sender meldinger til vennene tvers over gaten. Det eneste som betyr noe er hvor mye det til enhver tid er igjen på kontantkortet. For de yngre lesere som nå leser i den villfarelse om at dette er en historie fra oldtiden må jeg dessverre få korrigere litt. Oldtiden og steinalderen var nok noen år tidligere.

 Jeg beskriver en tid der en tier var en gul pengeseddel. Og vi fikk en krone og femti øre igjen når vi leverte en blå femkroneseddel til han som serverte oss en halvliter øl på uterestaurantene. Altså en tid der femmer’n og tier’n fikk plass sammen med de store femtilappene og hundrelappene. I stedet for å ligge i lommen sammen med gamle kassalapper, lommerusk og småmynt.

 Større pengesedler var det få som visste fantes, iallfall ikke noe de hadde anledning til å se. Men den gangen ble servitørene kalt kelnere, en utdødd rase i hvit jakke som var mest kjent for å haste forbi oss øltørste mens følgende frase ble spyttet ut fra munnviken: ”Beklager dette er ikke mitt bord”. Han, ja det var bare en han, som eide vårt bord, så vi sjelden.

 Dag etter dag står denne mannen i gult på leirehaugen sin. Om det er den gamle kelneren som har blitt omskolert eller dette er en sønn av en kelner kan vi ikke ta sånn på sparket. Men vi skjønner at eiendomsfølelsen bare blir sterkere for hver dag. Og etter som dagene går ser vi en dag at denne mannen i gult har fått selskap av en yngre gutt i gult. Vi ser denne eldre mannen peker stolt utover hullet sitt. Det er som om han står og sier til denne andre. ”Dette hullet er mitt, og dette skal du arve en dag”. Gutten står og følger storøyet med dit mannen i gult, med dårlig skjult stolthet, peker med flat hånd.

 Men en dag så er mannen borte og hullet fylt igjen, en anleggsjobb er over. Snart gror det opp en løvetann eller to der småkongen sto som da også fikk sitt lille botaniske monument.  Og småkongen har fått et nytt kongerike i et av våre kommunale etater der han med myndig røst sier: ”Beklager det er ikke mitt bord”. Han har også fått seg en datamaskin som han har et anstrengt forhold til. Det eneste han har fått med seg så langt er at en E-post bare må bety post fra E-verket.  

 Roy Normann