Hvorfor heter det ........?

Snorre Sturlason forteller i sin kongesaga om Harald Hårfagre og da han samlet Norge til ett rike i Hafrsfjord i år 890. Nå er det ikke helt riktig at han samlet hele Norge i de første slagene, men han fikk i hvert fall makten i Sør-Norge. Norge som en geografisk enhet er eldre enn Norges rike, da landet i den første tiden ikke hadde noe navn, men som fikk navnet Norvegr eller Noregr. Disse rikene som Harald Hårfagre samlet hva var nå egentlig det? 

I de tider var et rike et område som lå under en organisert herskermakt som ofte besto av høvdinger som aldri hadde fått sin myndighet fra noe høyere organ, men som hersket fritt og selvstendig innenfor et bestemt område. Ofte ganske lokalt. Innbyggerne i dette riket eller området var frivillig eller tvunget til å underordne seg denne herskermakten, og de måtte rette seg etter de lover og bestemmelser som disse høvdingene til enhver tid forordnet. 

De måtte sørge for høvdingenes eksistens ved å gi dem en bestemt andel av avlingen, og ellers utføre det som høvdingene befalte. Hvis de ikke ville aksepterte denne tilstanden måtte de forlate dette området eller ofre livet. Og det å ta et menneskeliv eller flere var ikke noe stort hinder i de dager. Var noen sterke nok til å ta opp kampen om herredømmet om et bestemt område ble det utkjempet blodige kamper og seierherren tok over høvdingmakten. 

Dette likner jo godt den markeringen som mange dyrearter har om sitt territorium, og kampen om å være lederen i en flokk. Mange av områdene har hatt sine navn i mange hundre år før Harald Hårfagre nå hadde utkjempet denne siste kampen i Hafrsfjord, og fått de lokale høvdingene til å underordnet seg Harald som sin konge. De topografiske områdene eksisterte naturligvis, og har fått navn opp gjennom tidene. Alle fjordene, dalene, og elvene har hatt navn, men vi kjenner ikke disse navnene før folk hadde lært å riste runer og skrive ord. 

Det er likevel sikkert at områder som Grenland, Vestfold, Egdafylki (Agder), Þelamork (Telemark), Heinafylki (Hedmark) og Rygjafylki (Rogaland) var navn som var kjent av våre vikinger. Og kjent var også Oslo, en viktig markedsplass som lå i Vingulmork innerst i Folden. Vingulmork omfattet et område fra Hurum i vest, Hvaler i sør og fylkesgrensa mot Akershus i øst, og som grenset til Raumafylki (Raumariki) i øst. Fjorden hadde den gang navnet Fold eller Foldin, som betyr bred fjord. 

Når en gotisk historiker i midten av 500-årene, med navnet Jordanes, navngir stammer og folk i Norden, beskrives også folket fra raumaricii som må være Romerikinger. Stedsnavn som Eidsvollir, Hakadalir og Hamarr har kommet med på kartet på Snorres tid, likeså elver som Raumelfr (Glomma) og Nitja (Nitelv). 

Også Hadaland og Opplandene var områder som ofte ble omtalt i Snorres sagaer. Så og kaupangen der innerst i fjorden Fold som hadde navnet Oslo. Med Trælaborg som er tidlig nevnt som Grønlia, og er et område under Ekeberg.

Nå skjedde det mange grenseendringer etter Snorres tid, for våre forfedres høvdinger hadde på dette tidspunktet ennå ikke gjort seg ferdig med sine interne stridigheter om land og makt. Etter at kristendommen kom til Norge og kirken organiserte landet i bispedømmer, fikk vi Nidaros, Bjørgvin, Stafangr, Hamarr og Oslo bispedømmer. 

Vikenområdet rundt Oslofjorden var fra gammelt av inndelt i tre hovedlandskaper (fylker): Vestfold i sørvest, Ranrike (Bohuslän) i sør, og i mellom disse landskapene lå Vingulmork som ble delt i en nordre del (Akershus fylke), og en søndre del (Østfold). Bohuslän ligger jo nå i Sverige.

Bygda vår og Akersdalen var foreløpig uten navn, og det skyldtes nok at det fortsatt var villmark i vårt område. Vi tilhørte Osloherad som var det navnet som ble brukt på Oslo-området, Osloherad het opprinnelig Oslóarherad etter Aslóherad

Men tråkket over passet vest for Gjòleid (Skedsmo), som folk benyttet for å komme til Raumariki var kjent. Det var nok sannsynlig at bygda vår hadde stedsangivelse i tilknytting til dette passet, som tidlig fikk navnet Gjelleråsen, og som også dannet grensen mellom Viken og Raumariki. En annen indikasjon på dette er gården Fossum som på 1600-tallet nevnes som "Fosseim vider Gælliaass".

En opptegnelse fra 1500-tallet benevner blant annet navnet Gjelleråsen som en fjerding (sogn). Og et sogn uten menighet er usannsynlig for det var ingen bosetting på Gjelleråsen, bortsett fra plassen Lauåsen som en kjenner fra 1700-tallet. Bosetting av betydning var det derimot på sørsiden av passet i det området vi i dag kjenner som Rommen og Stovner. 

Navnet på passet ved Gjelleråsen kan komme fra Gjølluraas, der første ledd er etter Gjoleid, som skal bety "Det vindfulle engområde", eller fra Gjøl - Gjel, som beskriver et innhugg i terrenget der ferdselsveiene gikk over åsen. Men det kan også komme fra verbet Gjalla = lyde, som fra et ekko.  

Mange av våre gamle kjente konger og biskoper fra sagatid og middelalder, var her på Stovner, selv om de bare var på gjennomfart på vei fra Oslo til Niðaros i Trøndelag, eller til andre steder på Østlandet. Og det kan godt tenkes at disse prominenser med følge, etter en lang tur til hest eller til fots, tok en hvil på en av Stovner- eller Fossumgårdene. Før de tok fatt på de siste bratte stigningene opp til Lauåsen, for der å ta nok en pause mens de så seg tilbake til byen som de hadde forlatt for en del timer siden. 

Og de skuet sikkert også mot Raumariki som lå foran dem i nordøst, hvor de foran seg så Nitelven som en sølvgrå barriere som buktet seg gjennom det grønne landskapet. Elven var en våt hindring de måtte forsere før de kom til de bygdene som de skulle reise gjennom de nærmeste timene.

Stovnerområdet lå langs en viktig ferdselsåre nær kaupangen Oslo som nå var blitt en viktig faktor i levesettet til befolkningen på Østlandet, og det var da naturlig at de unge som ikke hadde odelsrett til en av Romeriksgårdene eller distriktene omkring, oppdaget Stovnerbygdas fruktbare jord, ryddet seg en plass og bosatte seg her.


Stedsnavn.

Stedsnavn kan fortelle oss noe om fortiden og i hvilken historiske perioder som navnene kommer fra. Og vi kan dele navnene i to grupper, kulturnavn og naturnavn. Navn som har endelsen -vin eller -heim, -heimr, -by og -en, tyder på at navnet kan stamme fra før vikingtiden (år 800-1050). 

Disse endelsene finnes igjen i en rekke gamle gårder og steder rundt Oslofjordens innerste bredder, fra Ullern i vest til Tøyen og Hovin i øst, gårder som opprinnelig kan ha vært gressmarker under de gamle vikingplasser og templer. Navn med endelsen -stad, -land, -set eller -rud tyder på at navnet stammer fra sein vikingtid eller tidlig kristen middelalder fra år 1050. 

Noen av endelsene kan ha blitt forenklet opp gjennom årene slik at endelsen -vin kan ha blitt til en -n som f. eks. i Bryn av Bru-vin, og Rommen (Raumvin) av Raumariking og -vin. Endelsene med -vin, finnes som regel i de beste jordbruksområdene, og vitner om en tidlig fast bosetning da det jo var naturlig at det var de beste plassene som ble dyrket først. Endelsen kan også ha forsvunnet helt som i Bonkall av Barnakallruð, men flere steder er endelsen beholdt som i Tangerud, Tokerud, Linderud og Furuset. 

Og endelsene -vin betyr eng, slette, og -rud og -set kan bety rydning, eller at -set kan være en forenkling av setr, som betyr bosted "sæte", -by betyr gård og -heimr betyr heim - hjem. Navnet Bonkall er skrevet på mange måter som et speil av tidenes skrivemåter der Bånkall, Bånnkall og Bondkall er blitt brukt. Navnet er allerede nevnt i biskop Eysteins jordebok som ble skrevet fra år 1380 og utover, og gården het da "Barna kalz rudi" som senere ble til "Barnakallruð", som betyr "rydningen til mannen med mange barn".  

De andre gårdene har også skiftet skrivemåte i navnet gjennom årene avhengig av datidens skrivemåte som igjen var preget av hvilket språk som var det offisielle språket. Tokerud ble rundt 1800-tallet skrevet som Tockerud, mens Bonkall var skrevet Baankald, og Stig ble skrevet Stie. De andre gårdene hadde beholdt sin skrivemåte. Stovner kommer fra gammelnorsk Stumnar (Stufnar, Stognar) og er en flertallsform for stufn (stofn) trestubbe. Navnet kan utledes til at dette var en rydningsplass hvor det foregikk stubberydding, det kunne nok ha vært større områder med stubbmark i en periode. 

Stig kommer av Stie eller Stigr som kan utledes til en plass som ligger høyt i terrenget. Tangerud kommer av tange og -rud, og kan bety en rydning på en jordtange mellom to møtende bekker som renner gjennom gården. Tokerud kan komme av mannsnavnet Toke og -rud, men kan også komme av det norrøne tok, som betyr skråning i terrenget eller skrånende tak. Skillebekk betyr rett og slett bekken som skiller og Skillebekk nord i vår bydel skiller jo mellom to kommuner. En bekk eller elv har vært grenseskille mange steder og en annen variant av navn på et skille er makrell, som er en forvansking av ordet markskil som betyr grense - dele.  

Grorud kan komme av kvinnenavnet Gro og -rud, og var da Gro's rydning, men navnet kan også komme av det islandske Gro som utledes til; der det grødes. Ulsholt gård på Furuset som Stig gård er utskilt fra, kan komme av navnet Ull, en av de norrøne gudene, og -holt betyr sted og kan utledes til guden Ulls oppholdssted. Endelsen -tvedt eller -tveit kan komme fra det norrøne ordet for å dele en gård, den fradelte gården kunne da få navn med denne endelsen.


Naturnavn.

Naturnavn kan fortelle oss om dyr eller planter og hendelser som var på bestemte steder, og selv om vi ikke har så mange navn på Stovner av denne typen fra gammel tid, så finner vi disse navnene i distriktet rundt oss. Rett nord for Vestli har vi navnene Morttjern og Karushøgda, Morttjern bør være selvforklarende for de som fisker i ferskvann.

 Karushøgda kan kanskje være litt verre, men karuss er navnet på en karpefisk som var mye brukt som settefisk i mange gårdsdammer, blant annet på gårdene i Stovnerbygda gjennom middelalderen, og på noen gårder helt frem til i vår tid.

Navnet Bjøråsen som i dag en navn på en skole i Romsås bydel stammer fra Bioras = Beveråsen. I Biskop Eysteins jordebok fra 1400-tallet stedfestes Tokerud - Tokarud som beliggende under Bioras, og Barnakalzrud beliggende ved Bioras, noe som tyder på at Bjøråsen eller Beveråsen var navn på åsen rundt Røverkollen og helt frem til Skillebekk før nye navn kom i stedet. Beveren selv har nok holdt til i Tokerudbekken og vannene innenfor.  Videre så har vi Ravnkollen som sier seg selv nesten.  Det hadde også navnet Korpeberget,  men Korp er jo det samme som Ravn.

Elvåga som er beskrevet i Eddakvad, og som har fått et skjær av mystikk over seg, kan ha et navn som kommer fra en mer naturlig opprinnelse. El - il, som er et ofte brukt nøkkelord i kryssord, betyr kald byge av snø eller hagl. Det et ikke til å komme i fra at det kan være surt og kalt langs slike vassdrag om vinteren, der ofte hele området er innhyllet av frostrøyk. Og våg står for vik eller vann.

Økern navnet kommer fra Øykrin, eller æykrin, som er sammensatt av æykr (eik) og vin (eng), og kan fortelle om tidligere eikeskog i det området.  Økern - betyr altså "Eikenga".  

Alna, av norrønt aln, alen, albue, buktning, eller al, vokse, dvs. bli flomdiger.

Høybråten (Høibraaten) har navn etter braate som betydde i eldre tid åpent sted i skogen, hvor trær er hugget og som regel brent så en kan dyrke korn der. Dette området ligger høyt i forhold til Furuset og gårdene nedenfor som vel var opphavet til dette navnet, og bråte er da nyrydding av skog og kratt ved brenning.  Eller enklere sagt; Slåtteland.

Gullberget er et lokalt navn på en liten fjellknaus ved Tokerud gård som folk på denne gården kalte for badstufjellet, da det på begynnelsen av1900-tallet lå en badstue der. Bonden på Tokerud Jacob Aasumb foretok en sprengning ved denne lille fjellknausen i år 1907, og det kom til syne noe svovelkis som ved første øyekast kan se ut som gull. Etter den episoden ble denne fjellknausen bare hetende Gullberget.


Lahaugmoen.

På den andre siden av Gjelleråsmarka har vi en kjent ekserserplass som heter Lahaugmoen. Denne plassen ble ekserserplass etter siste krig selv om gården Lahaug som har ligget der i mange hundre år; overlot deler av området til militære formål allerede på 1700-tallet. Navnet Lahaug kan komme av Laðuhaugar (Loðu) som igjen kan komme av Lade (Lager). Noe som igjen kan få en til å reflektere over at denne plassen kunne være meget høvelig som lagerplass for varer som skulle transporteres inn til Viken når det var godt vinterføre.

Bekker og elver.

Bekker fikk gjerne navn etter de eiendommene som de renner forbi, navn som Tokerudbekken og Fossumbekken er samme bekken som skifter navn på sin ferd gjennom bygda. Lorta er også et navn på samme bekken, og navnet kommer av leiren som mange steder ble virvlet opp i vannet spesielt når noen vasset ut i bekken. Andre bekker er Røabekken og Tangerudbekken. Tangerudbekken har alltid vært en bekk som var en vedtatt grense mellom Skedsmo og Aker (nå Oslo). For tohundre år siden var denne bekken kalt Dannebekken. To bekker som nå er helt borte fordi de ble lagt i rør under den siste utbyggingen på Stovner er Stovnerbekken og Stigbekken, men de er der fortsatt under bakken.

Vaffelkroken.

Et navn som Vaffelkroken er ukjent for mange, det er ikke et gammelt navn, men det er navnet som flygere brukte om et landskap i Fossum, - Tokerudområdet og var et landemerke. Og grunnen var den at jordene til Rommen og Tokerudgårdene smalnet av helt til de gikk sammen i en spiss ved Skillebekk. I sør utgjorde jordene til Fossum og Romsås til sammen et noe bredere parti, og med skogteigen sør for Fossum med i dette bildet så liknet dette området et stort vaffelhjerte sett i fra luften. Men det sies at navnet kom lenge før flyene begynte å kretse over her, og en av forklaringene er at det alltid duftet godt av nystekte vafler når folk passerte Nedre-Fossum.

Andre steder i dalen.

Tøyen - betyr "møkkaenga". Fra norrønt Todin, opprinnelig sammensatt av tad (møkk) og vin (eng).

Kampen - betyr sannsynligvis "militærleir". Kommer fra det franske ordet encampement, som etter hvert ble forenklet til dagens navn. En alternativ teori er at navnet kommer fra ordet kamp (bergkolle).

Grønland - navnet kommer fra de grønne slettene som lå langs utløpet av Akerselva før området ble bebygd.

Vålerenga - kommer fra "stubbmarksenga". Gårdsnavnet Vålen, som er forsvunnet, kommer fra vall (stubbmark) og vin (eng).

Galgeberg - navnet kommer fra galgene som sto der på den tida dødsstraff ved henging ble praktisert.

Alna - kommer sannsynligvis fra "bueelva". "åln" (bue). En annen teori er at navnet stammer fra ordet "al" (vokse, ale), altså, "elva som vokser".

Østensjø - betyr "østafor sjøen". I vikingtida het stedet Austansjór.

Abildsø - betyr "epleenga". Stammer fra ordet Apaldasin, som opprinnelig var satt sammen av apal (eple) og vin (eng).

Oppsal - betyr noe sånt som "oppigården", dvs "gården som ligger høyt". Kommer fra norrønt Uppsalir.

Bøler - betyr "bosteder" og kommer fra norrønt bælir, en flertallsform av bol (bosted).

Skullerud - betyr "Skules rydning". Kommer fra mannsnavnet Skule, som muligens ryddet gården.

Manglerud - har ingenting med "å mangle" å gjøre, men betyr "Magnes rud".

Tveita - betyr "utskilt jordstykke". I norrøn tid var navnet Thveitin.

Hellerud - betyr "flatbergsrydning", og kommer av norrønt hella (flatt berg) og rudr (rydning).

Haugerud - betyr "haugerydning", og er sammensatt av haugr og rudr.

Lørenskog - betyr leirete skog.

Groruddalen er et navn som ble lansert av redaktøren av Akers avis i 1960. Og har siden blitt det offisielle navnet på dalføret fra Ringveien til bygrensen. Tidligere var det navnet Akersdalen som ble brukt om Groruddalen. Groruddalen var da betegnelsen på dalen fra Alnasjøen langs Alnaelven frem til Bryn. 

Det er forskjellige teorier om opprinnelsen til bynavnet Oslo. Navnet kan komme fra Asló, hvor betyr flate enger ved et elveløp eller ved en strand. Første ledd kan komme fra Anslo, Ansloia, Ás. Eller som det heter i de eldste latinske dokumenter, Ans, som er navnet på de eldste norrøne guder, aaser eller æser. Navnet Oslo kan da bety "gudenes eng". Navnet på elven Lo har vært omstridt da enkelte mener at elven opprinnelig het Alna helt frem til sjøen, og Alna var det offisielle navnet på elven i middelalderen.