I år 1735 utsendte Christian VI en bekjentgjørelse om "Sabbatens og andre Helligdages tilbørlige Helligholdelse". Forordningen sier først at enhver husbond skulle føre kontroll med at deres barn og tjenestefolk gikk i kirken når det var gudstjeneste.
I punkt 2 heter det at bryllup, forlovelsesgilder eller andre store gjestebud får ikke avholdes i byene på de omtalte dagene. På landet derimot, skal slike fester være tillatt, fordi bondefolket kun har fri på helgedagene. Men på åker og eng var intet arbeide tillatt disse dagene.
Prest og klokker var pålagt å føre kontroll med at folk ikke arbeidet på søndag, og at de gikk i kirken når det var gudstjeneste. Hjalp ikke det, kunne ulydigheten bli tatt opp i kirken i menighetens påhør. Og synderen var hjemfallen til straff i form av bøter.
Det var unntak for stell av husdyr, småbarn og tildels matlaging. Vann og vedbæring kunne gjøres, men vedhugst kom ikke på tale.
Fra år 1850-60 forsvinner kirketukten gradvis. Prestene har ikke lenger autoritet til å refse folk for søndagsarbeid.