Isen som landskapsarkitekt.

For 1 million år siden er det beregnet at den første av de fire siste istidene satte inn, og i lange perioder på 90 - 95000 år kom det tre istider til. Isen som på enkelte steder var flere kilometer tykk, var i stadig bevegelse og slipte fjellet som en kjempeskrape slik at isen etterlot seg glatte og runde knauser. 

Istiden forekommer gjennom hele jordens historie med ca. 200 millioner års mellomrom. Den kvartære istid har vart i over 2 millioner år og omfatter ca. 20—30 nedisinger avbrutt av varme i mellom (interglasialtider). Istider skyldes for en stor del variasjoner i jordens bane og jordaksens helning i forhold til sola.

Steiner og blokker som var festet til isen, har laget riper i fjelloverflaten som forteller i hvilken retning isen har beveget seg. Det som ble avslitt fulgte med isen på sin ferd mot havet og etterlot seg grus og leire. Det knuste steinmaterialet la seg som et ujevnt moreneteppe etter at isen hadde smeltet. Av fjellet ble det dannet en karrig og steinete jordbunn, der det i dag er skogområder fylt av kantete moreneblokker.

En istid var ikke som en eneste lang vinter, innenfor hver av periodene var det mildere perioder hvor isen delvis smeltet. Det er ingen som har kunnet fastslå hovedårsakene til den klimaforverringen som førte til nedising. En har gjettet på endringer i solstrålingens intensitet i atmosfærens sammensetning, endringer i havstrømmene eller jordaksens helling.

Under isen fosset det vann og dette vannet blandet med grus og småstein, fikk noen steder en roterende strøm og laget groper i fjellet. Slike groper også kalt jettegryter kan sees mange steder også i dag. 

I Maria Dehlis vei ca. 100 m fra Grorudveien på høyre side finnes det en liten jettegryte tett ved kantsteinen, veivesenet har satt opp et smijernsstakitt foran denne gropa for å markere stedet.

Materiale som isbreene rev løs fra den faste fjellgrunnen ved frostsprengning, knusing og skuring, ble fraktet av selve isen og av breelver og avsatte materialene i lavere terreng. Morenejorden inneholdt materiale av alle mulige størrelser fra stein til finpartikler. Ved elvetransporten ble materialet sortert og vasket og sandjord ble liggende langs nåværende og tidligere elver.

Leirpartiklene holdt seg svevende en god stund i vannet, og de holdt seg lengst i saltvann før de falt til bunnen. Og det er i de områdene som har ligget under havflaten, som i vårt område, som har mest leirjord. Men nå var det også jordmasser lenge før istidene, jordmasser skapt av årtusener med erosjon, og forråtnelse av planter.

Den siste istid på våre breddegrader tok slutt for ti tusen år siden, og etterlot seg en morene av leire og grus i området ved Bryn og en mindre ved Alfaset. Klimaet ble varmere og isen smeltet, først langsomt med ca. 50 m i året men senere gikk det fortere. Da isen var borte i våre områder var havet 220 meter høyere enn i dag, dette betyr at strandlinjen lå omtrent litt overfor der Stovner senter ligger i dag.

Jordbunnen er forskjellig over og under denne marine grense. Over den øvre marine grense er terrenget fattig på jord, og det er her vi finner skogen som greier seg godt på karrig jord, mens terrenget under den marine grense har bedre jordsmonn og et langt rikere planteliv. Under vannet samlet leiren seg og det er denne leiren som stort sett har vært grunnlaget for jordbruket i dalen i hundrede av år.

De enorme ismassene hadde presset jordoverflaten ned, så da isen og den enorme tyngden var borte, strebet landet for å gjenopprette sitt tidligere nivå. Og havet sank mer og mer tilbake. Fjorder ble til innsjøer og øyer ble til fast land. Ettersom denne landhevingen går langsommere enn smeltingen pågår den faktisk ennå. Hos oss i Oslofjordområdet stiger terrenget fortsatt med omtrent 30 cm i løpet av hvert hundre år.

Under fjelloverflaten er det utallige sprekker som går parallelt med overflaten, enten like under bakken men ofte langt nede i fjellet. Disse sprekkene er ofte fylt av store mengder av vann. Noen steder blir dette vannet presset opp til overflaten og kommer til syne i dagen som iler eller myrlandskap. Det er dette grunnvannet som er kildene til de bekkene som renner gjennom Stovner, der de fleste kommer fra tørre høydedrag rundt Gjelleråsmarka.

Isen etterlot seg mange store og små søkk i fjellet. I de områdene som lå over den marine grense som Gjelleråsmarka og Lillomarka, ble disse gropene ofte fylt med vann. Gjennom tidene fikk disse vannene et jevnt tilskudd av planterester hvor de tunge fragmentene råtnet på bunnen, og de lette fragmentene la seg som en hinne på vannflaten.

På steder det var dårlig tilsig av friskt vann ble planterestene på grunn av oksygenmangel nedbrutt så sent at det etter hvert ble en stor opphopning av dødt materiale som ikke ble omdannet til jord. Disse døde planterestene dannet til slutt torv som igjen ga gode vekstvilkår for lite næringskrevende trær og planter.

Mange steder fikk partier av denne torven en brungul farge, noe som skyldtes at jernholdig vann som kom opp fra grunnen oksyderte (rustet), når det kom i kontakt med luften. Denne brungule fargen skulle menneskene etter hvert lære å omdanne til blankt jern med forholdsvis enkle metoder. Denne brungule fargen skulle også bli en del av de jordfargene som stoffer og andre gjenstander ble farget med i middelalderen og også i vår tid.