Bøndene ble leilendinger under kirken.

Kongen gjorde lite av seg i Oslo, kongsgården sto ofte tom fordi kongen fartet over hele landet, og han overvintret like gjerne i Bergen eller Nidaros. Dette medførte at det var biskopen og hans kirke som ga det sterkeste bidraget til byens og omegnens første videre utvikling.

Kirken fikk mer og mer makt, og bøndene i Akersdalen ble leilendinger under kirke og klostre. Etter at kirken etablerte seg i byen med biskoper og presteskap for å etablere bispegård og nye kirker, fikk kirken behov for store inntekter. 

Og på den tiden lå det mest kapital i jorden. Det betydde at kirken måtte bli en mektig besitter av jordegods og kirken kom i løpet av noen hundreår til å eie mengder av gårder rundt om i omegnen.

Etter hvert ble bygging av nye kirker og klostre et synlig tegn på den gode avkastning fra jordbruket som tok veien inn til kirkens skattkammer. 

Den store byggeaktiviteten skapte grunnlag for håndverkere av forskjellige laug, og det ble etter hvert utviklet et tett integrert samfunn i byen. Det ble bygget flere kirker i Oslo, Gamle Aker kirke som var opprinnelig en av de to fylkeskirkene i Vingulmork, ble bygget på 1100-tallet i kalkstein, og var hovedkirke for Aker.

Gamle Aker kirke er fortsatt i bruk som sognekirke i Oslo. Og på 1300-tallet ble det bygget egen kirke på Furuset. Furusetkirken tilhørte mest sannsynlig Clemetskirken i Oslo, og hele sognet besto da av 46 gårder. Kirken må ha fått en ublid skjebne for det finnes ikke spor etter denne kirken i dag. Den antas å være brent ned trolig etter svartedauden, for den var forsvunnet fra bøkene i år 1591.

To jernnøkler som i dag eies av oldsaksamlingen er eneste levninger fra kirken, disse nøklene er nå utstilt i den nye Furusetkirken. 

 En tilsvarende søsterkirke Margarethakirken, ble bygget i Maridalen, denne dalen het opprinnelig Margarethadalen, der ruinene etter kirken i dag benyttes som kulisser til det årlige Maridalsspillet, et skuespill som fremføres hver sommer. Men i motsetning til Margarethakirken som ble bygget i stein, skal Furusetkirken i følge biskop Jens Nilssons visitasbøker, ha vært bygget i tre.

Kannikene også kalt korsbrødre, hadde mange oppgaver i domkapitlet. Navnet korsbrødre har ingenting med kors å gjøre, men korsang som jo var en viktig del av liturgien. 

Det var omlag 12 kanniker i Oslo domkapittel, og de hadde som oppgave å bestyre inntektene fra hvert sitt prebende, som var jordegods av varierende størrelse med en egen prebendekirke eller sognekirke.

Kannikene tilhørte domkapitlet som var en selvstendig stiftelse ved siden av bispestolen.

Lederen var kantoren som var litt mer fornem enn de andre kannikene. Kannikene hadde felles bordhold, med eget jordegods og egen rådmann (bestyrer) utpekt av kannikene. I kannikegården som antakelig lå like nordøst for Hallvardskirken, var det også et herberge.

Domkapitlet med kannikegården fikk etter hvert en god økonomi fordi folk kjøpte seg inn i provent for å sikre sin alderdom. Folk betalte også kannikene for at de skulle tenne lys på årsdagen for deres død, og synge messer, lese bønner for folks ettermæle. Mot slutten av 1300-tallet hadde domkapittelet et uttall av slike parter i gårdene rundt om i Aker.